Maya Vik, Øya 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3[/caption]Da verden nylig fikk vite at Maya Vik forlater Montée, var dét kanskje ikke en kjempeoverraskende nyhet. For den nå-tidligere Montée-bassisten har åpenbart et ganske klart ønske om å kunne fokusere enda mer på soloartisten Maya Vik: I anledning hennes konsert på Øyafestivalen gav hun nettopp ut oppfølgeren til hennes solodebut av fjoråret, Château Faux-Coupe.
Men hennes to soloskiver har for så vidt sine klare svakheter. For selv om lydbildet svermer rundt hennes fascinasjon for princesk og synthtung 80-tallsfunk, er det dessverre grenser for hvor interessante låtene i seg selv er. På konsert blir derimot de melodisk sterkeste kuttene, som "Get Low" og "Bummer Gun", fyldige, basstunge, og – ikke minst – dansbare. Særlig det amorøse og funky R&B-kuttet "Oslo Knows" tar seg svært godt ut i livetapning.
Mye av grunnen til dét er Viks to medsammensvorne. For selv om Maya Vik trakterer bassgitaren i tillegg til å synge, tilfører særlig trommeslager Marius Simonsen musikken mye av grooven som ofte blekner hen i studioversjonene, der han hamrer løs som det han er: En av landets dyktigste trommeslagere.
Maya Vik, Øya 2012. Foto: Kim Erlandsen, NRK P3[/caption]Mindre spennende blir det fort når melodiene blir nedprioritert, og ideen om funken som en lydkonstellasjon havner i fokus. Synthsoloer, frenetiske trommebreaks og tunge basslinjer låter definitivt innbydende, men det er vanskelig å gi seg hen til dansegulvet når den gode låten uteblir. Forhåpentligvis vil mer tid til egen musikk bære frukter, for Maya Vik og band er klart på vei mot rett landskap.