Miguel - "Kaleidoscope Dream"-cover. (Foto: Promo)[/caption] Miguel - "Kaleidoscope Dream"-cover. (Foto: Promo)[/caption]Med Kaleidoscope Dream fortsetter Miguel nedover den lite kokette stien den mjukeste delen av urbansjangeren har begitt seg ut på. Albumet er Los Angeles-artistens oppfølger til debuten All I Want Is You, og den plukker opp tråden fra den sexy Art Dealer Chic EP-trilogien han spedde utover årets første måneder. Kaleidoscope Dream er utilslørt og lite tilgjort melankoli-R&B/neo-soul; et solid tilskudd til urbansjangerens emo-retning som avdekker svakhetene ved neo-soulens førstebølge.
Det føles allerede fjernt å tenke på perioden hvor Erykah Badu, Maxwell og Jill Scott var åpenbaringer. Vi hørte en organisk tilnærming til det jeg bastant mente var den beste perioden for mjuk afroamerikansk musikk noensinne. Og det var det jo en stakket stund. Det rehabiliterte crackhodet D`Angelo slapp tross alt Voodoo – det nærmeste jeg har kommet en religiøs opplevelse. At perioden var pretensiøs, forstår jeg først nå.
Miguel har sammen med artister Frank Ocean, Jhene Aiko og Nikkya ført neo-soulen videre til der den burde være. Sjangeren trenger ikke lenger å ha på seg en altfor stor kunstnerhatt for å lage god og solid hjertesmerte-musikk. Erykah Badus selvhøytidelige konsert i hovedstaden for tre-fire år siden er det beste eksemplet på at den nevnte førstebølgen vek fra det spennende og eksperimentelle til å bli en parodi på seg selv. En bøttestein artist med malingsdekt snekkerbukse, drikkende på grønn te og klimprende på en trommepad, latterliggjorde en i utgangspunktet vakker tanke.
Kaleidoscope Dream, derimot, er erotisk og melodiøs, lavmælt og oppriktig gjennom albumets tretten spor. Miguel drar på litt ekstra på sin andre full-lengder. Mer gitar, større trommer og en tydeligere elektronikatilnærming er på nippet til å komplisere en nydelig utgivelse.
Dette er imidlertid en smart kis, som kniper igjen der det kunne ha sklidd ut (pun intended). Sylfrekke "Adorn", stadionrock-balladen "Don't Look Back", synthbaserte og drivende "... All", en opplagt falsettvokalist i "How Many Drinks" og et utrøstelig vaginabegjær i "The Pussy Is Mine" er egentlig mer enn nok til å overbevise meg om at dette er et knallalbum. Viktigst av alt: den får min fascinasjon for unge, velkledde, syngende afroamerikanske menn til å blusse opp igjen.
Miguel trenger ikke å leke soula kunstner. Han er oppriktig, og det er mer enn godt nok for meg.