Passengers konsert på Sentrum Scene går etter alt å dømme i glemmeboken til vår anmelder. Foto: Tom Øverlie, NRK P3.[/caption]La oss for et øyeblikk glemme at det engelske enmannsbandet Passenger ikke er blant de mest spennende fruktene på det bugnende fatet med trubadurer: Den barnlige estetikken forsøker i høyeste grad å blåse liv i nostalgifølelsen (fargestifttegnede landskap utgjør 30-åringens scenekulisser; omslaget til årsferske Whispers ser ut som det tilhører en barnebok), mens klisjeene er stadige gjengangere når livets motpoler skal beskrives (sigging er dårlig for lungene; hjertet helbredes av kjærligheten).
For satt opp mot Llewyn Davis - hovedkarakteren i Coen-brødrenes anemiske film av fjoråret, omhandlende en fiktiv, mislykket folkmusiker - er Michael Rosenberg sympatisk, morsom og til syvende og sist svært karismatisk. Dermed er det naturlig at man er lutter øre når han åpner munnen, enten det er for å synge med sin hvesende, pjokkaktige stemme eller spøke på tørrvittig, erkebritisk vis.
Etter å ha presentert sin misjon med tungen i kinnet - å gjøre publikum så sørgelige som man rekker på halvannen time - åpner engelskmannen konserten ved å dempe gitarplukkingen og røsten til et hørbart minimum. Den brusende ølkranen blir umiddelbart Sentrum Scenes eneste bråkmaker; selv på bakerste rad legger tilskuerne frakken forsiktig og lydløst fra seg. Det er det flotte konsertøyeblikket som viser hvilken inkluderende kraft livemusikeren Rosenberg er i besittelse av.
Passengers konsert på Sentrum Scene går etter alt å dømme i glemmeboken til vår anmelder. Foto: Tom Øverlie, NRK P3.[/caption]Å fostre den kollektive hyggen står tilsynelatende høyere enn å skape minneverdige musikalske øyeblikk. Ting begynner særlig å skli ut når kuttene kommenteres underveis. Under “I Hate” (det sjeldne Passenger-kuttet som forsøker å bite) setter han fortløpende fotnoter ved det tekstlige innholdet. “If you don’t sing along you’re a racist” spøker han etter linjen “I hate racist blokes, telling tasteless jokes”, mens det påfølgende partiet omhandlende idiotene som prater ihjel konserter heller ikke får snakke for seg selv. Hvilket i og for seg understreker at Rosenberg er mer underholdende som person enn låtskriver.
Selv om Sentrum Scene-settet kun byr på en sjelden blemme - A Night at the Roxbury’s -passasjen under “The Wrong Direction” er mildt sagt snodig - tilhører det samtidig sjeldenhetene at engelskmannen makter å skyve materialet forbi den snorkkjedelige gjennomsnittligheten. Tilstedeværelsen under “Whispers” er riktignok det nærmeste han kommer gripende, mens det eneste kuttet som fremføres med band - “Start a Fire”, flankert av kompisene i The Once - illustrerer at det er soniske saker å tjene på annengitar, banjoklimpring og milde vokalharmonier.
Hvor ensom skal Den Ensomme Trubaduren egentlig være? Bernhoft og hans veldige funkfumling på samme scene i vår illustrerte i stor grad at han alene, selv med skralende tilhengere som sin høyre hånd, på ingen måte gir låtene nok kjøtt på beinet. Mark Kozelek - 47-åringen bak folkprosjektet Sun Kil Moon - sverger på en annen side til å støte fansen fra seg. Han har for vane å kjefte på dem, ofte fullstendig uprovosert, på et vis som vanskelig lar seg forsvare - ikke ulikt Llewyn Davis oppførsel mot sine mer joviale samtidige. Selv som Kozelek-albumet Benji er en av de mest emosjonelt krevende platene jeg kan huske å ha hørt, tror jeg altså neppe jeg orker å se den surmulende gubben og hans gitar på en scene. I motsetning til Passenger er imidlertid dette musikk som klarer å røre ved store og ikke bare "store" følelser.
At Passenger insisterer på å opptre alene er tilgivelig - hans bruk av tramping som et perkussivt element overrasker sånn sett positivt - men når han i etterdønningene av “Scare Away the Dark” hoies tilbake på scenen som følge av et av sine evinnelige “la, la, la”-refrenger, er det vanskelig å ikke kjenne på hulheten bak det hele. Det finnes langt verre ting å bruke lørdagskvelden på, men det kan man også si om det å gafle i seg taco til en dobbelsending X-Factor. I større grad enn Rosenberg nok liker å tro, i hvert fall.