[/caption]Men de kan alle gi sine respektive managere og rådgivere et kraftig spark langt oppi ræva, for dette er en mildt sagt begredelig film, som jeg hatet hvert sekund av. Styr unna!
Filmen forsøker å være en slags amerikansk «Love Actually», bare at handlingen ikke foregår i London, men i Los Angeles, og den forestående store dagen er ikke julaften, men...du skjønner. Men, mens «Love actually» faktisk var full av humor og hjertevarme, er «Valentine's Day» den rake motsetningen.
Er du virkelig glad i alle de rosa hjertene, blomstene, kortene og teddybjørnene som fyller valentinsdagen, kan dette kanskje være noe for deg. For alle oss andre er dette to lange timer og fem seige minutter i helvete!
Jeg liker mange filmer der flere tråder flettes sammen. Men i «Valentine's Day» finnes det så godt som ingenting å bry seg om. Ashton Kutchers problematiske kjærlighetsliv interesserer meg midt i ræva, de to Taylorenes forhold mangler enhver form for kjemi og Anne Hathaways morsomme bi-jobb gir bare en vond bi-smak.
Den eneste tråden som vekker et spor av interesse er Julia Roberts og Bradley Cooper ombord i et fly.
Den gir en nydelig liten pay-off, men da har en annen involvert allerede ødelagt seg selv med filmens kanskje kvalmeste søtsuppehistorie.
[/caption]Nei, jeg har pent lite pent å si om «Valentine's Day». Regissør Garry Marshall greier ikke å formidle noe som helst ekte om kjærlighet eller andre mellommenneskelige forhold.
Alt som skal være søtt er kvalmt. Alt som skal være morsomt er trist. Men en ting har de fått til: Alt som skal være trist er trist. Virkelig trist!
Og hvorfor måtte denne filmen være så lang? To timer og fem minutter er veldig lang tid når man egentlig ikke har en historie å fortelle.
Jeg så lengselsfullt på klokka etter en time og ti minutter, og ble glad da jeg måtte ta en dopause et kvarter senere. Da var det trist å måtte gå tilbake til kinosalen med vissheten om at jeg ennå hadde 40 minutter med drepende kjedelig klissefilm igjen. Ugh!!