[/caption]Du har kanskje hørt historien. Aron Ralston satte høyrearma bom fast i en bergsprekk under en tur i Utahs øde fjellandskap. Han hadde ikke med seg mobiltelefon, og hadde ikke fortalt noen hvor han skulle.
127 timer viser hva som skjedde. Det er en utrolig fortelling om eventyrlyst, dumdristighet, vanvittig uflaks og et umenneskelig mot.
Regissør Danny Boyle plasserer oss skremmende godt sammen med Aron der nede i bergsprekken, og gjør dette til en sterk og uforglemmelig filmopplevelse!
Aron (James Franco) blir introdusert som en aktiv villmann, som lever for store utfordringer med fart og spenning. Han elsker å være i konstant bevegelse, alltid på vei til neste mål.
Derfor blir kontrasten så uendelig stor når han plutselig står helt fastlåst. Jeg liker hvordan Franco spiller i det øyeblikket Aron innser situasjonen. Først med sjokk, så forvirring, så vantro.
Han kan ikke tro det som skjer, og bruker tid på å prosessere realitetene, og de potensielle konsekvensene.
Franco imponerer når han makter å kommunisere alle disse følelsene til oss, uten å kunne bruke særlig dialog eller samspill med andre figurer. Aron er jo helt alene.
Boyle kompenserer for denne ensomheten ved bruk av jevnlige tilbakeblikk og drømmesekvenser, spesielt når Aron blir svakere og desillusjonert.
Den fastlåste situasjonen filmes med et spill levende filmspråk, med blikk for små detaljer og nyanser, samtidig som at vi får følelsen av total isolasjon i et enormt landskap.
[/caption]Danny Boyle har igjen samarbeidet med fotografen Anthony Dod Mantle, som fikk Oscar for jobben han gjorde med Slumdog Millionaire.
Der gikk han svært tett på figurer og miljøer med et lite kamera, og samme effekt brukes nede i bergsprekken.
Vi blir plassert på stedet helt inntil Aron. Det føles som jeg er mer en deltager enn tilskuer.
Det som gjør filmen så bra, er at utgangspunktet er så utrolig, men samtidig så skrekkelig enkelt.
Du står helt fast, uten håp om redning. Hva gjør du? Hva ville du ha gjort?
Jeg kjenner at nysgjerrigheten på hva Aron kommer til å gjøre er fryktelig stor, samtidig som jeg husker den virkelige hendelsen og vet hva som skjedde.
Jeg må advare deg mot at filmen har visse elementer som er ekstremt vanskelig å se. Det er ikke ofte jeg må snu meg vekk når jeg ser film, men her måtte jeg det.
Men jeg liker at Boyle ikke skjermer oss for hva Aron måtte gå igjennom. 127 timer fikk meg til å gå igjennom det med ham.