[/caption]Den britiske kvinnekampen for likelønn startet i 1968, da 187 sydamer streiket på Ford-fabrikken i Dagenham.
Filmen forteller hva som startet protestene, hvordan det utviklet seg til et opprør og hvordan utfallet fikk internasjonale konsekvenser.
Og alt dette fortelles med store doser av søtladen nostalgi, som om dette var en episode av Med hjartet på rette staden. Filmen burde egentlig hete Koselig med streik!
De 187 damene syr skinnseter til Ford-bilene under dårlige arbeidsforhold, og krever høyere lønn.
Deres nærmeste leder (Bob Hoskins) oppfordrer dem til å gå ut i streik, og Rita O’Grady (Sally Hawkins) trer frem som leder. Hun oppdager at lønna holdes nede fordi de er kvinner, og vil ikke tolerere det.
Dette skaper oppstandelse i Ford-ledelsen, som er vante til streiker, men ikke blant kvinner.
Det er både morsomt og interessant å følge kvinnestreiken. Kvinner var åpenbart ikke vante til å kreve noe som helst i 1968, og datidens menn var helt uforberedt på krav fra dette holdet.
Det ser vi ikke bare på Ford-ledelsens reaksjoner, men også fra damenes mannlige kollegaer og menn i hjemmet.
Kanskje er det derfor alt pakkes inn i sterk nostalgi? For å fortelle oss at dette virkelig var en annen tid med andre holdninger og verdier?
[/caption]Jeg liker for så vidt dette uttrykket. Jeg er en bekjennende nostalgiker.
Men jeg lurer likevel på om ikke de virkelige damene hadde en litt annen opplevelse under streiken. Den frykten og usikkerheten de må ha følt tones kraftig ned av nostalgiaen.
I filmen føles ingenting særlig farlig, fordi rammen rundt virker så hyggelig.
Jeg liker Jentene fra Dagenham. Regissør Nigel Cole har laget god underholdning over et alvorlig tema. Sally Hawkins gjør en flott figur som usikre, men bestemte Rita O’Grady.
Jeg har kanskje en følelse av at filmens formspråk er med på å ufarliggjøre den risikoen de virkelige streikedamene tok, og vanskene de fikk ved å utkjempe kampen for likelønn.
Men jeg liker hyllesten til de som fikk mannfolka til å innse urettferdigheten