[/caption]Om det er morgen eller kveld, er usikkert. Himmelen og skyskraperne går i ett i en mørk blå farge og nærmest kamera, under et brukar, står en vansiret afroamerikaner og spiller trompet.
Så hører jeg en ukjent fortellerstemme:
"Det har gått 20 år siden atomkrigskatastrofen. Lederen for Eurak-monarkiet, den mektige Europa-Afrika-Asia-alliansen som trykket på den ulykksalige knappen har utropt seg til vinner. Men jorden er nå bare en radioaktiv ørken befolket av mennesker berøvet alt framtidshåp. Strålingen er forferdelig. Noen få vanskapte skapninger ble født rett etter krigen, så ingenting. Det har ikke blitt født et menneskebarn på 15 år."
Det er snart tretti år siden Sergio Martino regisserte 2019: After the Fall of New York, og denne uka ble den sluppet i norsk versjon på dvd.
Den er en del av en større bølge apokalyptiske sci-fi-eventyr utgitt på tidlig åttitall som en følge av Mad Max og Escape from New Yorks popularitet, men også med klare paralleller til Star Wars.
[/caption]Som i Mad Max og Star Wars er det også her outsideren som må slåss "det godes kamp", og outsideren foretrekker modifiserte kjøretøyer på landeveien.
[/caption]Ifølge ekstramaterialet på dvden havna helten, den fåmælte deadpanhelten Parsifal, spilt av Michael Sopkiw, borti skuespilleryrket på grunn av en marihuanadom som gjorde ham ute av stand til å forlate USA.
I USA fikk han tilbudet om å jobbe som fotomodell, og det er en kjensgjerning at modellyrket ofte fører inn i skuespilleryrket. Dessuten er Sopkiw kjempegod til å hoppe, noe som kommer godt med i alle filmens komiske kampsekvenser.
Helten Parsifal kan med fordel sammenlignes med Han Solo, både fordi han motvillig dras inn i eventyret med løfte om egen vinning, men også fordi han etter hvert får følge av diverse eksotiske figurer av diverse størrelse og utseende.
[/caption]Figurene i 2019 passer liksom ikke inn noen steder;
[/caption]I det hele tatt minner gjengen meg om et tivoli på tur; dvergen, apemannen, kloakkdama, den sterke mannen og så videre.
Den apokalyptiske stemningen er faktisk overbevisende, og Martino har valgt stedene godt.
2019 er åpenbart gjort på lavbudsjett, men med stor kreativitet og skaperglede.
Der det trengs storslagne oversiktsbilder brukes det mye sjarmerende småskala: Manhattans horisont som jeg nevnte innledningsvis, nærbilder av skyskrapere som står igjen som nakne skjelletter og det romstasjonaktige hovedkvarter for de onde i isødet.
Småskalamodellene gir 2019 en slags eventyrfølelse, selv om det kanskje ikke var slik det var tenkt.
[/caption]Men så var det den totale opplevelsen av 2019 da...den er, som du sikkert har skjønt, veldig rar. Men jeg kjøper det så godt jeg kan. Jeg er velvillig innstilt, kan du si.
[/caption]Men det er ting som har skjedd i overgangen fra sivilisasjon til ødeland som ikke så lett lar seg forklare. For eksempel at besittelse av gullfargede blikkbokslokk gir deg rett til å drepe.
Slike ting er nok vanskelig å forklare for en person som ikke har opplevd atomkrig og kjølvannet av en slik, og uforklarlige ting trenger ikke å ødelegge så lenge flyten er god og jeg engasjerer meg i filmen.
[/caption]Engasjementet mitt varierer litt i løpet av filmen, og jeg går fra å være skeptisk til strålingsofre med dårlige lim-og-rødtusj-sår i ansiktet til å fascineres av Parsifal som tar en dverg i forsvar med utsagnet "det er ikke hans feil at han ikke er et barn". Fullstendig rart, og veldig herlig.
2019 er delt mellom eventyr og dystopi - en rar miks som kanskje havnet litt skjevt ut.
2019: After the Fall of New York er ute på dvd 25.5.2011.
Kommentarer? Værsågod, feltet under er ditt!