Idris Elba som Nelson Mandela og Naomie Harris som Winnie Madikizela i «Mandela: Veien til frihet». (Foto: Scanbox)[/caption]Historien om Nelson Rolihlahla Mandela er historien om det moderne Sør-Afrika. Fra hans engasjement for borgerrettigheter i det politiske partiet ANC (African National Congress, journ.anm.), til sabotasjeaksjonene mot myndighetene på starten av 60-tallet, gjennom flere titalls år i fengsel, frem til hans triumferende valgseier i 1994 – filmen er basert på biografien med samme navn, skrevet av Mandela selv.
Men det solide grunnlaget filmen Mandela: Veien til frihet bygger på, gir ikke mer innsikt i livet og tankene til en av vår tids mest ruvende statsledere.
Veien fra morens jordhytte til jobben som advokat for de rettighetsløse svarte spoles forbi i høyt tempo. De formative årene, barndommen og ungdomstida, vektlegges i liten grad av regissør Justin Chadwick.
I 1994 var jeg knapt gammel nok til å huske, og ikke minst forstå, hvorfor verdenen feiret Nelson Mandelas valgseier og forsonende politikk. Mye av Sør-Afrikas nære forhistorie er ukjent for unge mennesker i dag.
Regissør Chadwick bruker med ujevne mellomrom nyhetsklipp og andre dokumentariske filmsnutter fra opptøyene og kampene som skapte frykt og usikkerhet i det afrikanske landet gjennom mange tiår. Måten disse understreker filmens historiske bakteppe fungerer ikke godt, og fratar de faktiske opptakene noe av deres sjokkerende virkelighetsnærhet. Den uklare sammenblandingen forvirret i stedet for å forsterke inntrykket jeg hadde av hendelsene i kinosalen.
I rollen som den sørafrikanske statslederen forsøker Idris Elba å etterligne Mandelas ganglag, særegne uttale og sindige fremtoning. Til å begynne med overbeviser Elba, det gjør også Naomi Harris som Mandelas andre kone Winnie.
Idris Elba som Nelson Mandela og Naomie Harris som Winnie Madikizela i «Mandela: Veien til frihet». (Foto: Scanbox)[/caption]Dynamikken dem imellom, hvordan forholdet utvikler seg over de mange årene Mandela tilbrakte i fengsel, gir en trygg emosjonell grunnmur i filmens midtparti. Hvordan de to også vokser fra hverandre, med ulike oppfatninger om hvordan opprøret skal fortsette, gir et lite innblikk i mennesket bak den ikoniske statslederen.
Utfordringen, og problemene, oppstår når Elba skal spille ut de siste årene frem mot Mandelas valgseier i 1994. Med grått hår og en ansiktsmaske som skjuler Elbas skuespill mister filmen sitt momentum.
Sminken Idris Elba bruker for å skildre den eldre Mandela skjuler hans mimikk og skuespill i «Mandela: veien til frihet». (Foto: Scanbox)[/caption]Medfangene fra de mange årene på Robben Island er ikke enige i den veien mot fred Mandela velger. Elba formidler ikke den indre konflikten i ham når han forhandler med det sørafrikanske regimet. Flere scener hvor Elba stirrer tomt ut i rommet, med en tykk maske som skjuler hans subtile mimikk, tilfører filmen lite.
Mandela: Veien til frihet er en svak film om en sterk leder – historien om hans liv er også sterk og engasjerende. Det gjør at filmen, trass sine svakheter, griper tak i de rette øyeblikkene. Når den mangeårige fangen endelig kan gå ut og møte sitt folk som landets første demokratisk valgte afrikanske leder er også jeg en av dem som jubler.