Gitte Witt spiller fin hovedrolle i Søvngjengeren (Foto: 4 1/2 / Norsk Filmdistribusjon).[/caption]Mona Fastvolds norskamerikanske debutfilm er et godt lite drama om anstrengte relasjoner mellom to søsken og deres kjærester.
Noen av figurene har en mystisk fortid som holder på min nysgjerrighet. Filmen lar meg undre over hvordan alt henger sammen, samtidig som nerven blir stadig mer foruroligende.
Gitte Witt spiller fin hovedrolle i Søvngjengeren (Foto: 4 1/2 / Norsk Filmdistribusjon).[/caption]Så avsluttes filmen kanskje uten den store forløsningen av det som har bygget seg opp. Måten det hele avsløres på, er løst på en litt kjedelig filmatisk måte, og det er synd.
For det som leder opp til klimakset, viser absolutt lovende takter.
Kaia (Gitte Witt) pusser opp barndomshjemmet sammen med kjæresten Andrew (Christopher Abbott).
Så kommer søsteren Christine (Stephanie Ellis) på et overraskende besøk, etterfulgt dagen etter av kjæresten Ira (Brady Corbet).
Christine ("Chris") har psykiske problemer, og har også en hang til å gå i søvne. Situasjonen blir etterhvert trykkende, samtidig som ting fra søstrenes fortid er i ferd med å bryte overflaten.
Dårlig stemning mellom Christopher Abbott og Brady Corbet i Søvngjengeren (Foto: 4 1/2 / Norsk Filmdistribusjon).[/caption]Filmen er nydelig fotografert av Zack Galler, som fanger inn figurene omgitt av forvirrende skog, urovekkende vann og interiør i kaos. Filmens gode produksjonsdesign formidler effektivt at dette er en historie med vonde undertoner.
Publikum vil forstå instinktivt at disse figurene ikke har det godt, og har problemer med å takle situasjonene som oppstår.
Mona Fastvold har et godt grep rundt personskildringene og hvordan historiens fortidsminner manes frem. Det var bare dette med avslutningen, da. Jeg føler meg litt snytt for det store sjokket når rulleteksten starter.
Brady Corbet og Gitte Witt finner tonen i Søvngjengeren (Foto: 4 1/2 / Norsk Filmdistribusjon).[/caption]Filmens fire skuespillere gjør fine roller. Gitte Witt, Christopher Abbott, Stephanie Ellis og Brady Corbet tegner bilder av personer som på hver sin måte er litt ute av vater.
Witts Kaia er lenge den normale, helt til hun ikke er det. Abbotts Andrew er klippen, helt til han ikke er det. Ellis sin Chris fremstår som forstyrret, men er kanskje ikke den mest forstyrrede, mens Corbets Ira kanskje forblir den han er, snill, blåøyd og velmenende.
Jeg liker sammensetningen, selv om filmen kunne hatt godt av enda sterkere skuespill i noen avgjørende scener.
Jeg synes Søvngjengeren er en interessant debut, der Mona Fastvold viser evne og vilje til å fortelle en vanskelig historie som vil noe. Her handler det om anstrengte relasjoner, fortrengte minner og hvordan masker og fasader faller under press.
Fastvold viser lovende takter som regissør og manusforfatter (hun har skrevet denne filmen sammen med Brady Corbett), og kan bli spennende å følge fremover.
Legg også merke til den veldig kule filmmusikken, signert Sondre Lerche og Kato Ådland, som er med på å gi Søvngjengeren skygger av David Lynch. Og det kan aldri bli feil!