Med «Spellbound», tørris-kaskader, effektive pyro-smell og et blytungt lydbilde satte nordmennene tonen og rullet som en dampveivals over Amfiscenen som gledelig nok var fylt til randen av sultne metal-fans. Oppmøtet var faktisk en hovedscene verdig, men norske headlinere er tilsynelatende ikke kompatibelt med Hovefestivalens tilbakeholdne booking-strategi, dessverre.
Man glemmer fort at de mest pompøse partiene som Dimmu Borgir rendyrker på plate ligger på bånd når hele bandet setter inn. Det er en utrolig tettspillende gjeng som hamrer seg gjennom sitt profesjonelle og selvbevisste show, ikke minst skaper trommis Hellhammer til tider ufattelig mye lyd og leven. Av og til kunne vi faktisk tenkt oss å høre mer av bassist I.C.S. Vortex' lyst kontrasterende vokal mot Shagraths klassisk raspende hatstemme, men det blir bare en detalj.
Vi får stifte bekjentskap med flere toppunkter fra fjorårets konseptuelle mesterverk «In Sorte Diaboli», som gikk helt til topps på VG-lista. Her lyser «The Sinister Awakening» og «The Serpentine Offering» aller svartest. Etter en lengre USA-turne er det tydelig at gutta har finstilt maskineriet sitt, men rutinen går aldri utover energien og hugget i konserten.
Faktisk blir det mer og mer naturlig å forstå at Dimmu Borgir, tross sitt ekstreme utgangspunkt, er ett av Norges aller største navn både nasjonalt og internasjonalt akkurat nå.
STEIN ØSTBØ