(Odeon/EMI)
Fortsatt på offensiven.
Det pleier å være et betryggende tegn når den første sangen på et album - i dette tilfellet tittelkuttet på Åge Aleksandersens nye - stuper rett ut i refrenget etter bare fem sekunders spilletid. Spesielt når refrenget er så fett som dette: Livsbejaende, tindebestigende triumfrock om musikkens evne til å redde liv. «Katalysator» er en av Åges fineste sanger noensinne, og bør være med ham på scenen så lenge han fortsetter å spille.
Det blir en stund, får vi håpe. For er det noe dette albumet bekrefter, så er det at Aleksandersen er det nærmeste vi i Norge kommer en slik rock'n'roll-arketyp som ethvert sivilisert vestlig land må ha minst én av for å kunne kalle seg en nasjon. Kutt nummer to, «Høstsang», er til alt overmål nesten like god - begunstiget en av de mest bevegende tekstene han har skrevet. Det klamme «må si noe viktig nå»-mandatet som preget Åges tekster i noen år etter at «Levva Livet» gjorde ham til rikstrubadur på 1980-tallet, tynger ikke lenger. Nå virker det som om musikken flommer fra ham, snarere enn omhyggelig å bli fremstilt.
Resten av dette korte, konsise albumet når ikke fullt så høyt opp igjen, rent melodisk. På den annen side er det ikke én dårlig sang her. «Monster» - en av to låter som fillerister norske medier - kan være den hardeste rocken han har laget. «Lørdagsbarn», sterke minutter om selvopplevd vold i barndomshjemmet, den modigste.
Åge Aleksandersen fyller 60 neste år. «Høstsang» eller ikke - kreativt sett snakker vi ny vår her.
MORTEN STÅLE NILSEN