Sex ute av sync

HANDLER OM: «Sex And The City» - serien som førte ord som «Manolo» og «Vuitton» inn i det daglige vokabularet til millioner av folk som aldri vil få råd til denslags - levde seks sesonger, fra 1998-2004. Filmen tar opp tråden fire år seinere: Sosietetsjentene fra New York har blitt eldre, Carrie er lykkelig med Mr. Big, Miranda bor i Brooklyn med mann og barn, Samantha gjør karriere i LA, Charlotte har adoptert en datter. Harmonien varer dog ikke lenge, og det er klart for tårer, fadeser, intriger. Og design.

DOM: New Yorks mobilnummere har flere ulike «area codes» - de tre første sifrene. Siden sifrene opprinnelig indikerte hvor du bodde, representerer hver kode visstnok ulik grad av sexyhet.
I filmen blir Carrie nødt til å skifte fra et 917-nummer til 347-nummer, noe som forårsaker forferdelse hos den 40-årige skribenten. Scenen er beskrivende for hvordan både filmen og karakterene i den virker litt bakpå. «Seinfeld» kjørte samme vits i 1998 (med andre koder), og 347-nummeret ble introdusert i NY i 1999. Når dette skjer Carrie i 2008, er det som om verden endelig innhenter hennes glade 90-tallsboble. Men øyeblikket varer ikke.

Første del av filmen føles som å møte igjen en gammel venninne og, over en bunnløs drink, forstå at hun er en smule ignorant - rekke å tenke at hun kanskje var sånn alltid. De ekstravagante vanene og det overflatiske pjattet var alltid en del av serien, men det var gjort med en viss sjarm, samtidig som serien frontet tøffe, men langt fra feilfrie damer som tok skjebnen i egne hender, og som ikke kunne brydd seg mindre om gammeldags seksualmoral.
I storfilmformat og med virkeligheten anno 2008 som bakteppe, virker det hodeløse forbruket og den bunnløse egoismen smakløs og utdatert. Popcornfilm er helt ok, men en del av SATCs suksess har berodd på hvordan serien greide røre ved en slags tidsånd. Når kamera for en gangs skyld fokuserer på noen utenfor damenes sirkel, er det for å gjøre narr av pelsmotstandere. Produktplasseringen er hemningsløs.
Photoshoot-sekvensene/designer-reklamene er også ganske kjipt utført. På mange måter viser det seg vanskelig å føre konseptets serieformat over på det store lerretet. Filmen er lang, men mange konflikter skal inn, og ikke alle gjennomføres helhjertet.

Dersom du greier å se bort fra idiotien og nyte din guilty pleasure, finner du likevel det vi elsket ved serien: Den inneforståtte jentehumoren og jakten på lykken i NY, blandet med det private livets virkelige konflikter; utroskap, tillit, aldring. Her er det også nok female gaze til å gjøre opp for et par jevne action-filmer, i det hele tatt har gutta svært lite å si i denne filmen.
Og filmen er morsom innimellom, balanserer fint mellom sårhet og humor ved enkelte anledninger, utforsker kjærlighetssorgens mørke med det største alvor. Historien om Miranda og Steve er temmelig godt utført, selv om den ikke får nok plass. Så, etter godt over to timer med høye heler og dyre drinker, tenker jeg at den venninnna er kanskje en idiot, men hun er ikke helt dum, og jeg husker hvorfor vi har holdt kontakten.