«Countryens Springsteen» på rocker'n.
Noen av oss ble litt bekymret da vi først så omslaget på dette den amerikanske countryrockeren Steve Earles tredje album (1988). Dødningskaller, tatoveringer og MC-klær: Ryktene hadde lenge gått om at Earle var litt vel glad i rock'n'roll-livsstilens mer trette sider. Nå så han jammen ut som om han var med i Guns N'Roses.
Platen inni omslaget var god, dog. Trass i en sånn enorm skarptrommelyd som hadde ridd all musikk som en mare helt siden Springsteen slapp «Born In The U.S.A.» fire år tidligere. Og trass i at det på ingen måte er hans beste samling sanger. Minst fire av platene han har gitt ut etter at han nyktret seg opp på midten av 1990-tallet, er bedre. Debutalbumet hans, «Guitar Town» (1986), består nesten utelukkende av fantastiske sanger. «Copperhead Road» har fire. Nærmere bestemt tittelkuttet, The Pogues-samarbeidet «Johnny Come Lately», den suverene nyinnspillingen av «The Devil's Right Hand» og den skjønne duetten med Maria McKee, «Nothing But A Child». Bonusdisken består av liveopptak fra perioden 1987-1989. Den er kun for særdeles interesserte.
MORTEN STÅLE NILSEN