Utvasket nittitallsstjerne revitalisert.
Det er ikke umulig at Scarlett Johansson kommer til å levere forloveden Ryan Reynolds tilbake på døren til Alanis Morissette, når hun hører hvor tungt Morissette sørger over eksen på balladen «Torch». En mer intimt selvutleverende sørgesang skal man lete lenge etter.
Rørende vakker er den også, og den har godt selskap på denne platen, som er en soleklar oppreisning for en artist som mer enn noen andre virket akterutseilt, sittende dønn fast i en høyst passé nittitallsestetikk. Hennes nye samarbeidspartner Guy Sigsworth (Björk, Madonna, Kate Havnevik) har åpenbart vært et friskt pust både på låt- og lydsiden, og Alanis synger også mye bedre enn hun har hatt for vane. Det fæle åpningssporet er heldigvis misledende; skriking og postgrungegitarer er for det meste skjøvet til side her, til fordel for dus, smakfull pop, ikke ulikt det Sinead O' Connor drev med på sitt beste. Ikke verst for en artist hvis siste utspill var en pinlig og høyst unødvendig «akustisk utgave» av hennes store gjennombruddsplate.
ANBEFALTE KJØP: «Underneath», «Not As We», «Moratorium», «Torch»
THOMAS TALSETH