Et slående aspekt ved «the summer of love»-året 1967 er hvor mange album som kom da, som i ettertid kan oppfattes som syrlige, kyniske og/eller mørke «motsvar» mot den rådende «peace 'n' love»-tidsånden. Østkysteposet «The Velvet Underground & Nico» er det «alle» snakker om. Debutalbumet til The Doors og Frank Zappas «Asbolutely Free» har lignende kvaliteter. Los Angeles-bandet Loves gjennomarrangerte sangsyklus «Forever Changes» - med tiden oppgradert til noe à la den klassiske rocksnobbplaten - er stinn av angst og avsky.
Det er et vrient, tett album, spekket med uvanlige akkorder og brå stemningsskifter. Det opprinnelige utgivelsen står heldigvis alene i sin helhet på CD1. CD2 byr på en alternativ miks med et par mindre åpenbaringer, samt andre bonuskutt, men er på de fleste måter forbeholdt spesielt interesserte. De er det etter hvert blitt noen av, og de finner sikkert mye å kose seg over - deriblant en lattermildt spontan «versjon» av «Wooly Bully» «Forever Changes» handler like mye om sinnrike arrangementer som sanger. 40 år etter er det fremdeles en rockplate ulik noen annen.
MORTEN STÅLE NILSEN