Før Lily Allen, Adele og Duffy og hva de heter alle sammen, var Amy Winehouse. Og før «Rehab» - så vel sangen som oppholdsadressen, var debutalbumet «Frank» fra 2003.
Det vakte oppsikt i hjemlandet England, men lite eller ingenting i Norge. (Med unntak av - ahem! - en femmer på terningen i VG). Det som imponerte da, imponerer ikke mindre nå. Den uforserte oppdateringen av klassisk jazztradisjon. De tøffe, men veldig sårbare tekstene. Aller mest imponerer stemmen: Så «sort» at hysterikere har anklaget jødiske Winehouse for være en forlengelse av «blackface»-tradisjonen - en egentlig helt uhyrlig påstand, og så modent benyttet at det fremdeles kommer som noe av et sjokk å oppdage at hun bare var 20 år gammel da dette albumet kom ut.
Den rikholdige bonusdisken på denne doble deluxe-utgaven bekrefter henne som sin generasjons uten sammenligning mest talentfulle kvinnelige vokalist. Og understreker det tragiske i at karrieren hennes muligens allerede er over, eller i alle fall fra nå av vil bli sett på og lest om mer enn lyttet til. Kanskje er det nettopp i frykt for at hun aldri skal få laget flere plater, at Universal gir den ut. Noen ganger er det ikke så ålreit.
MORTEN STÅLE NILSEN