Gammel mann kan
Rick Rubins glede av å få aldrende menn til å synge ut om nederlag i livet og tanker omkring livets høst, begynner nå å minne om en fetisj. Først ute var Johnny Cash. Med kraftfulle «12 Songs» fra 2005 la überprodusenten sin elsk på en artist fra den diametralt motsatte enden av kredibilitetsskalaen. Nemlig den ofte «cheesy» og småklønet pompøse 60-tallslåtskriveren/70-tallsentertaineren Neil Diamond.
Diamonds livsvisdom er av den hverdagslige typen - han er takknemlig for hver dag og enhver ny sjanse han får - men han vet å formidle sitt budskap med uovertruffen patos. Spesialiteten er sanger som sakte ruller, virvler seg frem mot sterke refrengcrescendoer, sunget så følelsesladet at stemmen hans nærmest høres gebrokken ut.
Siden sist er en liten håndfull musikere kommer til. De spiller enkelt og smakfullt, forstyrrer aldri. De beste øyeblikkene her tangerer de på forgjengeren, og i «The Power Of Two» har han begått en poplåt som kunne ha stammet fra da han var en ung låtskriver-til-leie for over 40 år siden. «Home Before Dark» gikk rett inn på 1. plass på den amerikanske albumlisten forrige uke. Det er hyggelig. Jeg har likevel en følelse av at jeg kommer til å gripe etter den mer frapperende «12 Songs» først.
ANBEFALTE KJØP: «If I Don't See You Again», «Another Day (That Time Forgot)», «The Power Of Two».
MORTEN STÅLE NILSEN