HANDLER OM: Professor Indiana Jones har vokst i alder. 19 år etter siste møte med ham; vi er i 1957. Det er kald krig mellom Sovjetunionen og USA, det er atomprøvetid, det er markspisende kommunistfrykt i USA. Kort sagt: Ingen gode tider for en fri og eventyrlysten sjel.
Men håp kommer fra uventet hold: En ung mann med sår i sjelen og et kart i neven, kan lede vår venn Indy ikke bare til verdenshistoriens mest dyrebare arkeologiske skatt; perspektivene går mye lengre - langt inn i det overnaturlige. Eller skal vi heller si: det utenomjordiske?
Bare en gjeng morderiske sovjetrussere ledet av den iskalde, vakre Irina Spalko, står i veien for våre helter...
DOM: Det har vært knyttet enorme forventinger til "Indiana Jones og Krystallhodeskallens rike". Indiana har dannet skole og skapt sjanger - med talløse etterligninger. Når så «originalen» igjen rører på seg, er det klart man er spent!
Innfris så forventingene? Dessverre, bare delvis.
På den ene side: «Indiana Jones og krystallhodeskallens rike» er, sammenlignet med det aller meste av denne typen eventyrfilmer, god og underholdende og påkostet underholdning. Mye er godt tenkt, mye er godt gjennomført.
Tidsånden er dertil upåklagelig, med henvisninger både til samtidsdramatikk (som kommunistfrykten, a-bomben og det famøse UFO-mysteriet fra Roswell). Hele Indy-universet og -historien er selvfølgelig også på referanseplass.
På den annen side: Filmen gir deg sjelden åndenød - som den burde, om alt hadde klaffet. Det er for lite sug, litt for ufarlige farer, litt for lite svimlende dyp, litt for lave høyder - mye av tiden. Ikke sjelden blir det en slags barnespenningsfilm av det hele. Hvilket er utmerket for barn, litt for harmløst for en del av oss andre akkurat i denne sammenhengen.
At en commandotropp sovjetrussiske soldater får operere aldeles fritt på strengt hemmelig militært område i Nevada-ørken, burde vel skremt kommunistjegerne mer enn en en sølle liberal arkeolog i de tider. Men skitt au: Det går, for den gode histories skyld. Verre er det at filmen her og der tar andre fortellende snarveier, som nesten antyder at filmen er sydd sammen med et visst hastverk. Det kler den dårlig.
Avslutningen skal vi ikke røpe her - bortsett fra å antyde at den er såpass vidløftig, at noen hardcore Indy-fans nok vil falle fra.
22. mai er det verdenspremiere for resten av verden - også i Norge. Og tross alt: Vi snakker nok om sommerens storselger på kino, tross alt. Og slett ikke helt ufortjent!