Det er ingen mangel på dårlige festspill til Nintendo Wii. Den lille hvite boksen sliter med en flom av såkalt «shovelware», spill som aldri burde sett dagens lys.
Med det i bakhodet er det lett å være skeptisk til et spillkonsept som «Boom Blox». Hvor gøy kan det egentlig være å kaste virtuelle baseball-baller på firkantede klosser?
Vel, det var nok mange som var skeptiske til en film om et risikoavers, rynkete romvesen med telepatiske evner og hjemlengsel. Det hindret ikke Spielberg i å lage «E.T». Derfor var det få som hadde innvendinger da filmregissøren fastslo at fremtiden til spillindustrien hovedsakelig lå i firkanter og at Wiien trengte flere minispill-samlinger.
Å beskrive «Boom Blox» er ikke riktig helt enkelt, selv om grunnkonseptet er likt varierer både mål og middel fra brett til brett. På de første brettene er oppgaven din å flikke Wii-kontrolleren frem og tilbake for å kaste baller på ulike byggverk.
Byggverkene inneholder en rekke juveler som alle må rives ned for å vinne brettet. Avhengig av hvor mange kast du bruker på dette, blir du belønnet med bronse-, sølv- eller gull-medaljer.
Foreløpig høres det ganske greit ut, men det går ikke lange tiden før du må ta eksploderende bokser, kjemiske bokser og forsvinningsbokser med i beregningen. Snart skal du ikke kaste baller lengre heller, men eksploderende bowlingballer og små atombomber.
Noen ganger må du bruke pistol eller lasergevær til å skyte større styrker med skjeletter for å redde små kattunger. Da kjennes «Boom Blox» mer ut som en moderne versjon av «Space Invaders». Andre brett krever at du forsiktig trekker lange stokker ut av et tårn, uten at lilla baby-gorillaer på toppen mister balansen. Her gjelder det å være stø på tungen og ha hånden rett i munnen, eller noe i den dur.
I bunn og grunn er det likevel to ting som gjør «Boom Blox» til en av de beste festspillene tilgjengelig på Nintendo Wii.
For det første er fysikkmotoren imponerende. På «tenkebrettene» uten tikkende klokker, kan man intuitivt løse oppgavene uten å måtte prøve først - blokkene oppfører seg nemlig som de ville gjort i virkeligheten. Alternativt kan man ta et par prøvekast for å finne svake punkter i kontruksjonen.
Det andre området «Boom Blox» imponerer på, er selve kontrollen. Ikke en eneste gang kunne jeg med hånden på hjertet skylde på Wii-kontrolleren da jeg rev ned en haug minuspoeng-bokser.
Dersom de medfølgende tre hundre brettene ikke skulle være nok, kan du lage dine egne med den medfølgende editoren. Denne er både brukervenlig og kraftig, men blottgjør også den store akilleshælen til «Boom Blox». Du kan kun dele brett ved å sende dem til dine registrerte Wii-venner, det er heller ikke mulig å laste ned brett.
Nå er dette strengt tatt et problem som rammer de fleste Wii-spill, men «Boom Blox» nærmest skriker etter muligheten til å dele og laste ned brett. Hvorfor bruke mange timer på å bygge avanserte brett når ingen andre kan spille dem? Det finnes utrolig mange kreative Wii-eiere der ute som helt sikkert ville ha produsert noen virkelig geniale brett.
På tross av dette er «Boom Blox» et bunnsolid spill som er underholdene både for nybegynnere og hardbarkede spilleksperter. Hvis du tåler sukkersøte spillfigurer, dårlig onlinestøtte og litt slitne håndledd da.
Trailer fra Wii-spillet Boom Blox - et spill skapt i filmregissør Steven Spielbergs hode.