Ops, her lukter det svidd.
Noe av det fine med rock, er at det eneste sjangeren egentlig trenger er litt ung energi innimellom. Noen nye koster som feier med tilstrekkelig entusiasme - da kan selv gammelt støv virvles opp og fremstå som funklende stjernedryss.
Sånn er det med denne Los Angeles-duoen, hvor den ene fyren spiller trommer og synger, mens den andre spiller gitar. Og før du rekker å rope «White Stripes!» kan vi slå fast at ja, de har en del til felles med dem - men der White Stripes redefinerte gammel bluesrock, går No Age hen og nyforedler senåttitallets støyrock à la Dinosaur Jr., My Bloody Valentine og Sonic Youth.
En drøm for indiefans, selvfølgelig, og duoens søte lurveleven fremføres med så høy melodiføring, så hemningsløs energi og drepende driv at det i sine beste stunder føles som om hele rocken er født på ny. Og de beste stundene kommer så tett at den halvtimen platen varer føles som fem minutter og en evighet samtidig.
ANBEFALTE KJØP: «Miner», «Eraser», «Cappo», «Sleeper Hold», «Ripped Knees», «Brain Burner»
THOMAS TALSETH