Kommer snart til et stadion nær deg.
Fra før var det tydelig nok at Coldplay gjerne vil være vår tids U2; når de i likhet med forbildene henter inn Brian Eno som produsent til album nummer fire, begynner det å få et komisk skjær over seg.
Denne førstesingelen representerer dog ikke et såpass radikalt stilskifte som det U2 begikk i 1984. Coldplay dveler fortsatt ved den lett melankolske «konsensusrocken», i sedvanlig midtempo, pianodrevet stil - faktisk minner sangen om en saktere utgave av den gamle Genesis-slageren «That's All».
Eno svøper Chris Martins forsiktige vokal i en behagelig brottsjø av dvelende gitarstøy. Det er pent, men noe uspektakulært, bandets størrelse og tre års ventetid tatt i betraktning. «Violet Hill» er på ingen måte en ny megaslager av typen «Clocks» eller «Yellow», og hinter mer om et jevnt album enn om en kommende hitparade.
THOMAS TALSETH