Det snakkes mye om hvor «vanskelig» Portisheads tredje album er, men da er det betimelig å minne om at kolossdebuten «Dummy» (1994) og oppfølgeren «Portishead» (1997) ikke akkurat var lettfordøyelig kost, de heller.
Greit nok, «Third» er vel et enda mindre sannsynlig cafésoundtrack, og en åpenbar reaksjon mot ufarliggjøringen trioen har følt seg som ofre for. Det er imidlertid ikke trass for trossens skyld, det er musikk som syder av smerte, legemliggjort av briljant kantete rytmer, mystisk støyende lydcollager og knivskarp gitar, toppet av Beth Gibbons' kliss nakne og brutalt rørende sang. Trioen er hundre prosent gjenkjennelig, men makter å beholde særpreget uten å hengi seg til prematur nittitallsnostalgi.
Platen sklir litt ut noen ganger, men et ambisjonsnivå som dette bør og skal applauderes. På sitt mest potente er det ren voodoo, det Portishead holder på med.
ANBEFALTE KJØP: «Silence», «Hunter», «Nylon Smile», «Plastic», «Magic Doors».
THOMAS TALSETH