Høyt, hardt, humørfylt og harry
«Scandinavian rock» ble den etter hvert hetende, musikkstilen som talte Gluecifer så vel som Turboneger og svenske Hellacopters. Stor og hard, «dum» og smart testosteronrock man helst burde ha grunnfag i ironi for å fullt ut forstå. Det var nemlig ikke meningen at du skulle ta dette spesielt alvorlig. Gluecifer var tegneseriehardrock; en selvbevisst lek med klisjeer, myter og poseringer. Og morsomt var det.
Bandet la inn årene for to år siden (klokt av dem, da dette er musikk man helst bør befinne seg på den riktige siden av 40 for å kunne levere med overbevisning, uansett hvor mye avstand man måtte påberope seg). Her er samleplaten. 20 sanger på rappen blir i meste laget, og om man går for de 16 kuttene på CD-en med sjeldenheter i tillegg, blir dette vel så mye en demonstrasjon av bandets begrensninger som dets styrker. Etter en stund blir denne rettfrem-energirocken nokså ensidig og svart-hvitt i uttrykket, og Gluecifer stivner i sin egen machopositur.
De fleste av oss vil nok huske Gluecifer på scenen bedre enn Gluecifer på CD. Vokalisten Biff Malibus hvite halliksko hadde det nemlig med å fremheve det tilforlatelig humoristiske ved dette klassiske Oslo-bandet.
MORTEN STÅLE NILSEN