Blåtoner til ettertanke.
Etter eventyrlig listesuksess med den Ravi-introduserende «Utadæsjælåplevelse», har det virket som om Ulf Nygaard tok med seg både folk og røvere ned i undergrunnen. «Lysrædd» forsterker mistanken, for det er definitivt ikke dagslys som preger dette albumet, dominert som det er av kjellermørk paranoia og dyster livsanskuelse.
Tidvis fremstår «Lysrædd» som Nygaards svar på Mobys «Play» med sobre beats og melankolske melodilinjer. Det er lavmælt og nøkternt, politisk og poetisk, en oppvisning i begrensningens kunst, med utstrakt bruk av luft i lydbildet, og tekster med rikelig innhold mellom linjene. Det er heller ikke vanskelig å høre Biosphere-inspirasjon i produksjonen.
En modig plate, hvis svakhet er Nygaards stemme - den har alltid vært sprukken og hjelpeløs, noe som for så vidt passer til stemningen som formidles på «Lysrædd», men likevel er det ikke til å komme bort fra at mer vokal karisma ville hevet platen til det høye nivået den strekker seg mot.
ANBEFALTE KJØP: «Plumbo 2010», «Gåsehud», «Syndere i sommersol», «Søtt alibi»
THOMAS TALSETH