DOM: «Innen familien» føyer seg på ett vis pent inn i en rekke nyere filmer om amerikansk akademikermiddelalder i den hvite middelklassen - se også den mer fandenivoldske «Wonder Boys» (2000) og «Sideways» (2004). Den er også mye sortere. «Innen familien» har nemlig døden i bakspeilet - den talentfulle Jenkins, som lager film altfor sjelden, opererer her i det terrenget Woody Allen burde ha befunnet seg, om han bare hadde turt. Det er en kompromissløst voksen film, både redd og tøff i sin omgang med livets slutt og det lille livet i dødens venteværelse, usentimental i måten den portretterer de talentfulle, men langt fra briljante Jon og Wendy (førstnevnte er en dramaprofessor hvis liv og karriere går på halv maskin, sistnevnte en stipendsøkende dramatiker som stort sett jobber som Manpower-sekretær), modig i møte med både kroppen og hjernens unngåelige forfall, umyndiggjøring, ydmykelse og allround utilstrekkelighet. Deprimerende? Ja. Så godt som all humor og alt vidd her er av den typen man ikke skal tenke for mye på før man går fra å le til å bli lei seg.
Filmen kunne ha vært noe trimmet, og slutten føles litt for «fin». Tre briljante skuespillerinnsatser og en generell aura av fryktløs virkelighetsnærhet sørger imidlertid for at dette er en film for alle som på et eller annet tidspunkt har opplevd livet på sitt anselig verste. Hvilket skulle bety de fleste av oss.
