DOM: Det kan ikke hevdes at alle unge outsidergutters skytshelgen, den amerikanske filmregissøren Gus Van Sant, gjør noe direkte nytt denne gangen heller. Men aldri har han vel laget en vakrere film enn «Paranoid Park». Scenene fra skateboardermiljøet (en subkultur som på forunderlig vis har evnet å beholde sin undergrunnsstatus) er gjengitt som en feberdrøm som både avskrekker og tiltrekker. Aldri har de unge, magre og fortapte guttene fra skilsmissehjem hatt tjukkere lepper eller sett mer sensuelle ut. Bruken av sakte film gir filmen en bortkommen kvalitet, en følelse av at tenårene er en slags forvirret, magisk tilstand. Lydsporet er supereklektisk - fra «musique concrete» via klassisk til indiepop og Billy Swanns godlynte «I Can Help». Midtveis i filmen, etter at hovedpersonen ved et tragisk uhell har forårsaket en voksen manns død, er det en dusjscene som formidler smerte på en så sanselig måte at sekvensen oppleves som totalt virtuos, uforglemmelig.
Er filmen perfekt? Nei. Men det er vanskelig å komme på så mange andre som gjør det Van Sant gjør. Bør vi ubehages av denne godt voksne (56 år gamle) regissørens fortsatte fascinasjon for de unge, vakre og fordømte? Jeg vet ikke. Men ingen kan komme å si at det ikke pulserer en ekte og enorm ømhet gjennom hvert sekund av denne filmen.
