Den beste unnskyldningen jeg fant på for å slippe unna fisketurene da jeg var liten, var at det var synd på fisken. Nå er jeg voksen og skal teste sportsfiskespillet «Sega Bass Fishing» for Wii. Hvordan skal jeg fiske virtuell abbor uten at fiskevegringen min ødelegger?
Jeg hører fra en kamerat at fjorten timers sammenhengende laksefiske kan føles som fem. At pulsen kan ligge i hundre, og hvis alt plutselig klaffer og storfisken biter på, så kommer kicket.
Ok, tenker jeg, det høres litt ut som å spille spill. Jeg gir fiskespillet en sjanse.
Meny og bakgrunnsmusikk minner mest av alt om et rått, actionfylt bilspill. Det krasjer totalt med mitt bilde av stille, kjedsommelig venting hvor et dunk i båten kan ødelegge fiskelykken.
Men sånn er altså ikke «Sega Bass Fishing». Det handler om konkurranse, strategi og strenge tidsskjema. Og et godt håndlag med Wii-kontrollen.
Det er ikke bare å veive med kontrollen og hive ut snøret. Nøye avveininger om landskap, vær, temperatur og årstid må gjøres først, for å finne det beste åtet.
En må sikte presis, og sveive inn på rett vis så fisken lar seg lure. Når klokka tikker og fiskene er kresne, føler jeg meg faktisk litt kul når jeg haler inn ikke bare «a big one», men også «a HUGE one!».
Jeg blir litt god. Ikke sånn at jeg ofte kommer på førsteplass i turneringene, men på fjerde og femteplass. Det føles bra. Jeg legger merke til at fiskene er vakre, til Wii-grafikk å være.
Når abboren biter på kroken føles det tvingende nødvendig at den blir min, at jeg vinner over den i drakampen. Det er meg, stanga og abboren.
Da er det litt skuffende at Wii-kontrollen og Nunchucken virker upresise. Det er vanskelig å styre fiskestanga akkurat slik en vil, slik spillet krever. Drakampen med abboren er såpass sentral at spilleren skulle hatt flere pekepinner om stangas posisjon i forhold til kontrollene. For eksempel at stanga er med i skjermbildet.
Abbor er en ettertraktet sportsfisk både fordi den kjemper hardt, og fordi den smaker godt. Smaken får jeg ikke testet. Men kampen i «Sega Bass Fishing» er hard, og utgjør ca halvparten av moroa. Da er det unødvendig at Wii-kontrollen ikke er helt på spillerens side.
Hadde «Sega Bass Fishing» hatt flerspillermodus, hadde jeg spilt med min lakseentusiatiske kamerat. Men det er bare for én spiller av gangen, og det synes jeg er bortkastet.
Jeg skal ikke påstå at fjorten timers spilling av «Sega Bass Fishing» føles som fem. Men jo, jeg føler at fisking kan være gøy. Ikke verst.