HANDLER OM: Innspilt under to Rolling Stones-konserter i The Beacon Theatre i New York høsten 2006.
DOM: Hvordan lokke folk til en Rolling Stones-konsertfilm på kino i 2008? Vel, prøv dette: Hyr rockfantast Martin Scorsese. Gi ham nitten kameraoperatører. Be ham grave opp noen gamle intervjuklipp. Gi ham carte blanche til å skrive seg selv inn i filmen, i rollen (for han spiller åpenbart en rolle) som nevrotisk-filmregissør-møter-uforutsigbare-rockere. (Bare koketteri og tøys alt dette, selvsagt - en produksjon av dette formatet ville aldri i verden fått lov til å forløpe så kaotisk i den virkelige verden.) Få Bill Clinton til å ta seg av introduksjonen, befolk de fire første radene utelukkende med pene unge jenter og la de fryktløse nitten med kameraene få boltre seg fritt.
«Shine A Light» vil bli husket for mimikken i lærtrynene i de fantastiske, nesten hyperrealistiske nærbildene, den rørende måten Keith Richards geleider hedersmann Charlie Watts ned fra trommepodiet på etter endt sett, samt gjesteopptredenen til bluesmann Buddy Guy (det eneste musikalske øyeblikket her som tåler sammenligning med noe som helst i Scorseses klassiske The Band-film, «The Last Waltz» (1978)).
Stones selv låter, når sant skal sies, sedvanlig slurvete: Nesten alle sangene spilles for raskt, Keith bommer, alt er på tuppa, musikken kjaser, maser og stamper. Ikke bare ser Rolling Stones ut som karikaturer. Musikken de spiller er også blitt en slags karikatur, av seg selv og av rock'n'roll.
Ikke at det er så farlig, så lenge kameraene svirrer så elegant valseaktig rundt på scenen. Og fanger opp de små øyeblikkene - Charlie Watts' hodet-på-stilk blikk over cymbalene, Keith som spytter sigaretten ut av munnviken - ingen konsertfilm helt har klart å fange før denne.
MORTEN STÅLE NILSEN