1984 i tegneserieutgave.
Noen har antagelig håpet på «Tshawe-effekten» her; i hvert fall kom Surferosas kontrakt med stort selskap påfallende tett opptil Mariann Thomassens karriere som «Idol»-dommer. Og jeg er redd platesalget ikke vil svare til forventningene.
Bandets tredje plate viser, i likhet med forgjengeren, at deres glorete popart-tolkning av åttitallets synthtunge lettrock gir dem lite spillerom. Det mangler ikke på energi hverken hos band eller vokalist, og på «Scandinavian Decay» får de virkelig blodet til å bruse om kapp med keyboardet. Men Thomassens stemme er for flat til å engasjere i mer enn tre minutter av gangen, og tekstene hennes blir ganske monotone med alt sitt pjatt om «revolution», «situation», «sensation» og andre typiske ord fra tiden da pastellfarger regjerte kloden.
Surferosa har ca. ett triks til sammen, og når det fungerer låter de som et sprudlende Go-Go's. Når det ikke fungerer låter de som en stiv og furten Kim Wilde.
ANBEFALTE KJØP: «Scandinavian Decay», «Get Up! Get Up! Get Up!», «Popnonstop»
THOMAS TALSETH