Med ordre om å delta i den årlige monsterspeider-turneringen, reiser vår unge helt ut i verden for å søke lykken. Med seg på ferden har han et kjæledyr, eller monster om du vil, som bistår med å temme villdyr for å bygge opp en stadig sterkere hær av nusselige monstre.
Men vent, hvorfor høres dette kjent ut?
Muligens fordi det er den samme oppskriften man har fulgt i hvert eneste «Pokémon»-spill siden det første ble lansert til Gameboy i 1996.
«Dragon Quest Monsters: Joker» står til Pokémon-konseptet som «Coca Cola Lemon» til den originale, brune apotekermiksturen: grunnoppskriften er den samme, men krydret med en liten dæsj av ekstra rollespillelementer og den tegneserieaktige stilen Level 5 liker å pakke inn spillene sine i.
I heltens sko følges du til enhver tid av tre monstre som påtar seg rollen som livvakt og leiesoldat. Sammensetningen av disse tre nøkkelposisjonene er et viktig strategisk element og i de fleste tilfeller helt avgjørende for hvorvidt du vil overleve den neste boss-kampen eller ikke.
Selve kampene foregår i klassisk rollespillstil med et turbasert system hvor du selv til en viss grad kan bestemme balansen mellom semi-autopilot og relativt grundig detaljstyring ved hvert trekk.
I tillegg får du dyrket samlemanien: det er ørten forskjellige monstre å fange, og ved å smelte to monstre sammen føyer et nytt monster med nye egenskaper seg til laget ditt.
Spillet fyller akkurat rollen som ålreit tidtrøyte med småunderholdende høydepunkter og uinteresserte gjesp spredt jevnt over spillopplevelsen.
Hadde bare «Dragon Quest Monsters: Joker» blitt sluppet litt tidligere - før eller eventuelt en gang innimellom de store og tallrike bølgene av «Pokémon»-spill som har skylt over landet de siste årene - ville nok spillet både gitt et noe bedre inntrykk og større utbytte.
Dersom du fortsatt er åpen for nok en ny utgave av «samle-på-ville-dyr»-konseptet, kan du derimot trygt legge til et øye på terningkastet.