Institusjonsspøkelser

HANDLER OM: Laura vokste opp på en institusjon på den spanske kysten. Mange år senere kjøper hun huset, og flytter dit med sin mann og adopterte sønn. Planen er å restaurere eiendommen, og atter en gang åpne et hjem for vanskeligstilte barn der. Det tar ikke lang tid før barnet, Simón, begynner å oppføre seg merkelig. Så en dag forsvinner han helt.

DOM: Litt «The Ring» (2002), en god del «Poltergeist» (1982) og mye «The Others» (2001) i denne visuelt mørke og stemningsfulle spanske skrekkhistorien, produsert av Guillermo del Toro. «The Orphanage» (hvorfor heter den ikke «Barnehjemmet» her i Norge?) er flink til å kryste ubehag fra støv, skitt, sykdom, aldring og forråtnelse, kort sagt: Gamle ting og død.

Samtidig er den mer melankolsk enn ekkel, dog med en håndfull sekvenser som vil få deg til å hoppe i stolen, ikke minst fordi oppbyggingen mot dem har virket så bedagelig. Belén Rueda gir filmen en ytterst elskelig, moderlig varme, men det må samtidig anføres at «The Orphanage» ikke bringer så mye nytt til den vesle genren-i-genren: Den humane, velspilte, sorgfulle skrekkfilmen for voksne. På den annen side skal vi være glade for at en slik genre i det hele tatt finnes.