Neste «Idol»-vinner bør virkelig være bedre enn dette.
Allerede nå begynner det å føles lenge siden fjorårets seierherre var i støtet, og hans første og sikkert siste album forsterker oppfatningen. Musikalsk er det som forventet: Dette er «konsensusrock»; markedstilpasset musikk som er bitte litt rufsete i kantene og formidler en samlebåndsmelankoli alle til en viss grad kan kjenne seg igjen i - til gjengjeld er det så allmenngyldig at det er umulig å bli personlig berørt av det.
Den trauste, kvasimelankolske rockingen er nå én ting. Det som virkelig drar Glenn Lyses debutplate ned i søla, er noen aldeles hårreisende elendige tekster. Klisjeene kommer som flokk i galopp, nødrimene hagler og selvfølgelighetene står i kø: «One man's black is another man's white», synger han, og man undres over hvorvidt han har brukt samtlige av sine 34 år på å komme frem til den konklusjonen.
Han forteller oss dessuten at det er «365 days in a year». Dét er ofte sant, men ikke i år. Bare ett av flere eksempler på denne platen som viser at ting kan gå riktig ille selv om man har «et proft apparat rundt seg».
ANBEFALTE KJØP: «Dancing With The Shadow», «Walk Upon Water»
THOMAS TALSETH