Det finnes spill man ikke liker første gangen man tar i kontrolleren. «Fire Emblem: Radiant Dawn» er blant disse. Etter noen timer med stadige langtekkelige opplæringsrunder skimter man likevel omsider omrisset av et solid strategisk rollespill, eller underholdende tidssluk om du vil.
Kampene følger hverandre som perler på en snor, kun avbrutt av statiske dialoger som bærer en historie om imperialisme, undertrykkelse og kampen for rettferdighet i et forsøk på å gi mening til sammenstøtene på slagmarken.
Disse er presentert med urørlige bilder sammen med store mengder tekst, og er strengt tatt noe man kunne forventet å få til et strategirollespill på håndholdte konsoller.
Historien vil neppe verken overraske stort, røske deg ut av virkeligheten eller bevege deg til tårer. I mitt tilfelle dabbet interessen for historiefortellingen gradvis av og ble erstattet med en iver etter å komme videre til neste kamparena. Historien er nemlig ikke det store salgsargumentet til «Fire Emblem: Radiant Dawn».
Kampsystemet er den blodige biffen på tallerkenen som gjør rosenkålen av en historie verdt å svelge.
Det føles litt som å spille sjakk med feminine, fargerike og usedvanlig søte bønder, knekter og kongelige. «Brikkene» varierer mellom alt fra varulver og -katter til flygende drager og typiske rollespillklasser som krigere, magikere og bueskyttere.
Tallbasert informasjon om spillfigurenes slagstyrke, sårbarhet, plassering, rekkevidde, styrker og svakheter må tas med i regnestykket når du velger hvilke trekk du vil gjøre før turen går over til fienden.
Jo mer tid du legger i å finpusse forståelsen av spillets omfattende kampsystem, jo større vil utbyttet bli. Det vil selvfølgelig også si at spillet krever en relativt stor innsats fra spillerens side og villighet til å sitte lenge på «skolebenken»: Små porsjoner med knusktørre biter av en tilsynelatende endeløs opplæringsmanual blir servert flere timer ut i spillet, så det gjelder å stålsette seg med tålmodighet.
Når du omsider har alle teknikker på plass sitter du igjen med et finstilt kampsystem som etter en usedvanlig lang opplæringsprosess gir deg kontroll til langt utover fingerspissene.
Her kan fremtidige hærførere, strateger og Napoleoner boltre seg med Wii-ens svar på sterke strategi-rollespill som «Final Fantasy Tactics» og de kritikerroste spillene i «Disgaea»-serien.
Spillet oppleves noen ganger som brutalt nådeløst, og småfeil eller oversette detaljer får ofte fatale konsekvenser for dine stakkars soldater. Store mengder tall, enklere matte og risikoavveining gjør «Fire Emblem: Radiant Dawn» til et spill man ikke setter seg ned med uten å være skjerpet, klar i toppen og parat til å «konse».
Valget mellom tre vanskelighetsgrader er derfor veldig kjærkomment, og man lærer fort å sette pris på muligheten til å lagre underveis i kampens hete.
«Fire Emblem: Radiant Dawn» er ikke på noen måte perfekt. Historien sliter med å engasjere og med å skape sympati for karakterene. Spillet har dessuten en så bratt og ikke minst lang læringskurve at man nesten kan bli avskrekket til å legge fra seg kontrolleren før man kommer ordentlig i gang.
Kommer man seg derimot forbi spillets avskrekkende ytre blir man dratt inn i en kjerne av herlig avhengighetsdannende spillbarhet som vil holde deg fanget i evigheter.
PS: I salg fra 14. mars.