HANDLER OM: Lars er en sykelig sjenert gutt, som bor i en garasje ved siden av sin bror og hans kone i en liten by langt nord i USA.
Ingen finner riktig ut hva som er i veien med Lars. Og han finner ikke ut av stort selv, heller.
Men en dag begynner det å bli virkelig mystisk: Lars har bestilt en silikondukke, «Bianca», og insisterer på at hun ikke bare er virkelig, men også hans kjæreste...
DOM: Ut fra faktabeskrivelsen, virker det som en ganske idiotisk historie.
Men faktum er at jeg, voksne mannen, ikke kan huske sist gang jeg ble så rørt og berørt av en film! Sånn ca en time inn i filmen kom tårene. Og de ble værende, sammen med mang en god latter.
For dette er en film om sann menneskelighet og godhet. Lars er annerledes. Men etterhvert forstår man hvorfor han er det.
Livet er farlig, også for Lars. Da hjelper det strålende å være omgitt av mennesker som vil ham vel; han er observert, tatt vare på og elsket. Heldigvis. For det han egentlig går i gjennom, er at han i løpet av noen uker skal bearbeide det andre mennesker går gjennom helt fram til voksenlivet.
Handler det om psykiatri? Tja, tilsynelatende. Men mye mer er «Lars and the Real Girl» om kanskje rare, dog allmenngyldige, sider ved livet.
Man går garantert ut som et rikere og kanskje litt klokere menneske fra denne filmen, som jeg kan love - endog tidlig i mars - kommer til å sortere som en av årets største filmopplevelser for meg.
«Lars and the Real Girl» var Oscar-nominert for beste originalmanus. Den kunne godt vunnet. Ryan Gosling var ikke nominert for sin fenomenale hovedrolle. Det burde han vært.