Mørk, monoton ynde.
Uttrykksmessig faller denne Oslogjengen inn i en blåblå, krypende og tung, men avdempet Madrugada-stemning hvor de mørke sidene gnures inn i lyttersjelen gjennom skurrende repetisjoner av låtenes grunntema - en fremgangsmåte som heller ikke er helt ukjent hos Tom Waits, som Jake Ziah selv hevder å være influert av. Slik sett videreforedler de mye av dysterheten som lå over rillene på foregående «These Days Do You No Justice», som for alvor varslet om et band med særpreg. Det hviler noe foruroligende, men deilig - noe ubehagelig, men tiltrekkende - over Jake Ziah som heller ikke her slår ut i full blomst, men som svært få norske rockband kan skilte med. De kan faktisk være på god vei til å finne en original nisje i en ofte stivnet rock noir-tradisjon. Jake Ziah skiller seg ut - positivt.
ANBEFALT KJØP: «Long Gone», «No Direction», «This Time» og «The Making».STEIN ØSTBØ