Som om 1973 aldri tok slutt.
Fordelen med å være et renspikket retroband er at det gjør comebackmanøveren lettere. The Black Crowes spilte musikk som var gammel så vel som tidløs allerede da de slo gjennom i 1990, og de holder fast ved sin sørstatsmarinerte Faces- og Rolling Stones-trosretning også nå, syv år etter forrige album.
Første låt gir en påminnelse om hvordan bandet behersker kontant, stuttende boogierock, men allerede på spor to senkes tempoet til det mer tilbakelente groovet de gjorde seg mer og mer til venns med etter hvert som alderen ballet på seg, mens platene ble flere og solgte mindre. Det er synd at de ikke har tre-fire dunderhits à la «Remedy» og «Jealous Again», men dét hindrer ikke «Warpaint» i å være en hederlig påminnelse om bandets kjærlige omgang med rockens røtter og Chris Robinsons utmerkede whiskystemme.
ANBEFALTE KJØP: «Goodbye Daughters Of The Revolution», «Oh Josephine», «Wee Who See The Deep», «Wounded Bird».
THOMAS TALSETH