«Dawn of War: Soulstorm» er den tredje utvidelsen til «Dawn of War» som dukket opp for snart fire år siden. De mange utvidelsene har lagt til stadig flere fraksjoner, i så måte er «Soulstorm» intet unntak.
Nykommerne «Sisters of Battle» og «Dark Eldar» dytter det totalte antallet opp til ni. Bieffekten av det økende omfanget har vært en redusert fokus på spillhistorien.
Kampanjene i «Dawn of War» og den første utvidelsespakken, «Winter Assault», var sterkt historiedrevne, men med det økende antallet vidt forskjellige fraksjoner ble det vanskeligere og vanskeligere å knytte alt sammen til en troverdig pakke.
Derfor satset utvidelsespakke nummer to, «Dark Crusade», på et oversiktskart, en underordnet, åpen historie og atskillig større valgfrihet. Resultatet ble utmerket, så det er slettes ikke så dumt at «Soulstorm» følger i forgjengerens fotspor. Kampanjen i «Soulstorm» er på ingen måte historieløs, men den er ikke særlig dyp og forholdsvis oppdelt.
Jeg måtte se gjennom kuttscenen som introduserte kampanjen tre ganger før jeg hadde et noenlunde overblikk over hva som foregikk. Her er nemlig alle de ni fraksjonene på marsj inn i det lille solsystemet «Kaurava». Selv om motivene for intervensjonen er ulike, kan man jo tenke seg hvordan det går når ni krigslystne armeer havner noen steinkast unna hverandre.
Det blir neppe delt ut mange Nobels fredspriser, for å si det sånn.
Nykommere til «Dawn of War»-universet har allikevel lite å frykte. De ulike fraksjonene fungerer i bunn og grunn på samme måte, du må samle inn ressursene «requisition» og «power» for å kunne bygge diverse enheter og fabrikker. Et par fraksjoner har dessuten en tredje ressurs med litt forskjellige bruksområder.
I «Dawn of War» ligger fokuset først og fremst på få enheter og hektiske kamper. Det er med andre ord snakk om et konservativt og genretro sanntidsstrategispill av den gode, gamle sorten.
Nå er det kanskje ikke så rart, da originalspillet strengt tatt begynner å dra litt på årene. Selv om sjarmfaktoren er tilstede og den kunstneriske kvaliteten på grafikken er høy, finnes det noen bitemerker som tyder på at tidens tann har vært på ferde.
For eksempel er det ikke mulig å zoome skikkelig ut, oversikten er kunstig sperret for å hindre at eldre PC'er skal knele under heftige kamper. Antallet enheter er også avgrenset til et relativt lavt nivå, ikke plagsomt lavt, men stikk i strid med trenden mot høyere og høyere populasjonstak som har gjort seg gjeldende de siste årene.
Kampanjen utspiller seg som nevnt på et oversiktskart over solsystemet «Kaurava». Her kan du angripe én gang per runde og ved erobring skaffe deg globale fordeler. Da hovedsakelig eliteversjoner av vanlige enheter, utstyr til generalen din og garnisoner til å beskytte deg mot fientlige angrep.
Angriper du en av motstandernes hovedområde, kan du slå fraksjonen ut av spillet og overta dens spesialferdigheter. Dette skjer oftere enn man skulle tro, det blir trangt når 9 fraksjoner skal kjempe om 31 områder.
Selv om en zoom-funksjon på det litt knotete kampanjekartet hadde hjulpet, er det tålelig oversiktlig. At du kan velge å la maskinen regne ut resultatet av fiendtlige angrep uten å utkjempe dem er dessuten et stort pluss. Det er definitivt ikke å anbefale hvis angriper og forsvarer er jevnsterke, men du slipper rutinemessige forsvarsoperasjoner mot sjanseløse innvasjonsstyrker.
I tillegg til kampanjen og fraksjonene, dukker luftenheter opp for første gang. Disse er forholdsvis godt balanserte, men gjør basebygging noe vanskeligere da fjell og elver ikke lenger er like gode bolverk mot flankeangrep. Til tross for dette passer luftenhetene godt inn som en naturlig del av spillet. De to nye fraksjonene er da også både interessante og morsomme å spille med.
Allikevel må man nesten stille et lite spørsmålstegn ved om det egentlig var behov for enda en utvidelsespakke. Er det ikke snart på tide med et «Dawn of War 2»?
PS: I salg fra fredag 7. mars.