«Katamari Damacy» tok Japan og USA med storm på PS2 i 2004. I begynnelsen av 2006 fikk også Europa ta del i gleden med oppfølgeren «We Love Katamari» på PS2 og PSP-varianten «Me & My Katamari».
Spillserien har hittil utelukkende vært tilgjengelig for PS2- og PSP-eiere, og det er derfor kanskje en viss rettferdighet at det denne gang er Xbox 360-folket som får stifte bekjentskap med den rullende klisterballen.
For å rulle rundt med «katamarien» er en opplevelse ulik alt annet. For undertegnede er «Beautiful Katamari» det første møtet med konseptet, og jeg står igjen litt forfjamset, en smule paff og veldig underholdt.
Konseptet kunne vanskelig vært enklere - eller rarere: Kongen av kosmos har kommet til skade for å lage et sort hull med en uheldig tennis-serve, og planeter og stjerner forsvinner i sluket. Du, i Prinsens sko, sendes derfor til Jorden utstyrt med en liten massasjeball - katamarien - som rulles rundt i særdeles uryddige omgivelser for å samle materie til nye planeter og stjerner.
Alle objekter av liten størrelse i forhold til katamarien vil klistre seg på og du vil se klisterballen vokse i et heftig tempo i takt med din utforskning av omgivelsene. Jo større du blir, jo større objekter kan du «angripe», og etter intensiv rulling kan du forsøke deg på alt fra mennesker og trær til bygninger og øyer.
Kloden vår er overstrødd med de merkeligste objekter som alle ligger og venter på å bli rullet opp. Det hjelper ikke å være boltet fast dersom katamarien er stor nok.
Og det er når du begynner å komme opp i en viss størrelse at det virkelig tar av. Følelsen av å se verden krympe i forhold og bøye seg for de tiltrekkende kreftene i din en gang så liten og uskyldige katamari, er fantastisk. Skadene verden ville lide under Godzillas herjinger er minimale sammenliknet med hva en gigantisk katamari er i stand til.
De fleste oppdragene løses ved å oppnå en viss størrelse innen en gitt tidsfrist, men du vil også få bryne deg på spesialoppdrag som å få katamarien opp i en viss temperatur eller å samle sammen et visst antall av en spesiell type objekter. Spillet har dessuten en co-op-modus og muligheter for spilling over Xbox Live.
Jeg har problemer med å komme frem til en logisk forklaring på hvordan endeløs rulling av en ball og dens nytolkning av fundamentale fysiske lover er morsomt. Kanskje har det noe med nostalgiske assosiasjoner til snømanntrilling å gjøre. Eller muligens rett og slett kombinasjonen av psykedelisk musikk, gladfarger og en generell følelse av herlig sprøhet.
Allerede etter få timer med rulling satt jeg oppslukt i spillet i en meditativ tilstand med katamari-musikken på hjernen.
Klistret til spillet som objektene til katamarien.