Konseptet kunne knapt vært enklere: din landsby står ovenfor bølger av invaderende monstre som truer med å spise opp dine medindianere og sende dem på en tidlig avreise mot åndenes verden.
Som landsbyens beskytter, byggmester og pengeoppsamler har du ansvaret for å transformere skogens trær til forsvarstårn utstyrt med våpen som tilpasses til å hamle opp med farene som lurer i skogkanten.
I all sin enkelhet har «Pixel Junk Monsters» noe sentralt til felles med brettspillet «Othello» - fem minutter for å lære grunnprinsippene, en livstid for å mestre spillet - selv om det i førstnevntes tilfelle heller er snakk om noen timer.
Det er ikke vanskelig å skjønne hvilke tårntyper som fungerer mot hvilke typer fiender. Fra et arsenal av et titalls tårntyper må du gjennom prøving og feiling lære at man ikke skyter flaggermus med kanoner og at det i mangel av myggmiddel fungerer best å svimeslå mygg med antiluftskyts.
Beseirede monstre etterlater gullmynter, som investeres i nye tårn, og grønne juveler som brukes til å kjøpe tilgang til ny teknologi og stadig kraftigere tårntyper.
En overveining av pris, rekkevidde og styrke alene er ikke tilstrekkelig - strategisk plassering av tårnene er essensielt dersom landsbybeboerne ikke skal bli tatt av dage.
Samtidig står man hele tiden overfor en avveining om bruk av begrensede ressurser: mellom bølgene av strømmende udyr og monstre gir ubrukte penger bedre avkastning enn et hvilket som helst aksjefond. Man må derfor vurdere de øyeblikkelige behovene for forsvarsstrukturer mot større avkastning og dermed flere ultradødelige forsvarstårn i fremtiden.
Man kommer sjelden gjennom et brett uten mannefall på egen side og man må forvente å spille gjennom de samme områdene flere ganger før strategien er perfeksjonert til det punktet at ingen blir monstermat.
Til tross for dette oppleves ikke repetisjonen som plagsom. Det er ikke vanskelig å føle omsorg for landsbyboerne. Hjelpeløse som fuglunger venter de i indianerstammens hytte, og du føler et visst ansvar for å yte ditt ytterste som siste skanse og eneste håp.
Til sist er det verdt å notere seg at dette er et spill som er best spilt i selskap med en partner. Det er i de høylytte diskusjonene om strategivalg og hvorvidt man skal investere i laser eller flammekaster samt i det givende samarbeidet for å bevare de svakeste i samfunnet, at spillet virkelig briljerer.
«Pixel Junk Monsters» er ikke et spill med endeløs variasjon og fengende historie, men det engasjerer i all sin enkelhet og byr på underholdning som er både stressende og avslappende på en gang.
Mens man holder pusten i spenning og venter på å se om edderkoppene klarer å trenge gjennom barrierene og fortære den siste indianeren, kan man ikke unngå å tenke: «Kanskje vi skulle ha kjøpt et kanontårn til?»