DOM: Fordi de er så velartikulerte i språket film, fordi det kan virke som om de nærmest tenker i celluloid, er det lett å avskrive Ethan og Joel Coen som dilettanter på det de jo tross alt skal lage filmer om, nemlig livet. Hva vet vel disse nerdene om det, liksom? Brødrenes hang til stilisert og/eller «morsom» vold har ikke hjulpet her, og etter den mangefasetterte «The Big Lebowski» fra 1998 har det om sant skal sies gått kraftig nedover med dem. Det er derfor ikke bare en glede, men også en lettelse, å konstatere at «No Country For Old Men», vinner av Oscar for både beste film og beste regi nå sist søndag, er omtrent akkurat så bra som forhåndsomtalen har fortalt om.
En advarende, apokalyptisk fabel fra et land som bokstavelig talt er bygget på vold, en moderne «eksistensiell» western som med slitne skuldre må erkjenne at det ikke er noen der ute som kommer til å ta vare på deg, verken i livet eller i døden: Dette er den første Coen-filmen som - trass i Bardems dumme hårfrisyre - ikke finner en slags midlertidig frelse i humor eller andre lettvintheter. Denne gangen er blodet tykt og dyprødt der det pipler ut av stygge skuddsår.
Brødrenes feberhete filmatiske fantasi er mindre ute og viser seg enn tidligere: De har de satt sin lit til den sørgmodige, suggererende historien, og et Texas som ser ut som verdens karrige ende. Tommy Lee Jones - sheriffen som snart skal pensjonere seg, og som er usikker på hvor langt ned i ondskapen han er villig til å senke seg denne siste gangen - kan ofte henfalle til det maniert macho. Denne gangen er han en nytelse som den resignerte mannen som ikke klarte å holde lokalsamfunnet trygt, og ei heller klarte å finne meningen med det hele sånn for sin egen del. Bardems Oscar-belønnede mytiske morderfigur - han virker tre meter høy - er en av de mest minne- og marerittverdige skurkekarakterene i nyere filmhistorie.
«No Country For Old Men» suger deg inn og tygger på nervetrådene dine i to elektriske timer. Når den spytter deg ut igjen, er du ikke i tvil: Verden er helt klart det farligste stedet det er mulig å oppholde seg.
MORTEN STÅLE NILSEN
I samme gate som: «Two Lane Blacktop» (Monte Hellman, 1971), «Bring Me The Head Of Alfredo Garcia» (Sam Peckinpah, 1974).