Et navn for nåtiden.
Man skal være forsiktig med å utrope hjemlige popsingler til potensielle internasjonale slagere, men i dette tilfellet er det fristende. Det er lett å forestille seg «Hand Me Down» spilt på en mørk credklubb i London så vel som på stranden i de typiske charterferiestrøkene. Den har et digert landeplagestempel i pannen.
For mange vil den være plagsom allerede; det er en låt like bråkete kompromissløs som den er heidundrende kommersiell. Rytmisk minner den litt om 2-step-musikken som nesten ble populær rundt årtusenskiftet; ellers er dette en salig røre av breial synth, plasttrommer og stadiongitar med flott retrofuturistisk preg.
Names frekke tekst og arrogante vokal filtreres gjennom vocoderen på et vis som oppsummerer hele moroa: Dette er enten sjukt smakløst eller briljant smakfullt - alt etter øret som hører. Jeg vet hvor jeg står i saken. I løpet av våren vil også du bli tvunget til å ta stilling, for «Hand Me Down» er noe så sjeldent som en norsk poplåt det er umulig å forholde seg likegyldig til.
THOMAS TALSETH