Utgangspunktet for «Lost Odyssey» kunne vært tatt fra en gresk tragedie: Kaim er ikke bare udødelig, men har også mistet alle minner om sin historie, seg selv og menneskene som har stått ham nær.
Det er dermed duket for et ibsensk drama hvor eventyret i nåtid frigjør fragmenter av Kaims glemte minner. Det hele smøres sammen og samles i formen til et klassisk japansk rollespill à la det «Final Fantasy»-serien leverte til PS2 frem mot spill nummer 12 i serien.
Og utførelsen på håndverket er det lite å si på. Alt er som man forventer det skal være rent teknisk: monstre hopper tilfeldig opp på din vei fra A til B og krever en viss fornuft i bruken av slagkraften man har disponibelt.
Bosskampene setter noe høyere krav til strategisk planlegging. Man trenger likevel på ingen måte å ha strategisk utdannelse fra forsvaret for å resonnere seg frem til en effektiv fremgangsmåte for å få sendt onde skapninger mot det hinsides gjennom en beskjeden lysfontene.
Spillet har dessuten et system som gir sterkere angrep dersom man behersker timing samt et snedig ferdighetssystem, som begge utgjør et lite pluss på helhetsuttrykket. «Lost Odyssey» er likevel sparsom på nyvinningene, men gir en god utførelse på en oppskrift vi har kjent siden 90-tallet.
På dette punktet føler jeg meg fristet til å komme med en illustrasjon på spillopplevelsen: Sjokoladekake i langpanne smaker ikke dårligere etter oppdagelsen av moelleux au chocolat - bare en smule mindre spennende. Men tatt i betraktning at det ikke akkurat har flommet over av gode japanske rollespill til Xbox 360, er «Lost Odyssey» likevel å anbefale.
Spillet lykkes med å male et bilde av en mann som trass sitt ungdommelige ytre er preget og herdet av tidens tann. Tusen år med hjertesmerte, lidelse og prøvelser har gjort ham til en tenksom og tilsynelatende kald mann, og dette gjør det desto mer interessant når små drypp fra hans fortid åpenbarer seg.
Enkelte av disse minnene tar form av syner som overrasker deg like mye som hovedpersonen. På filmatisk vis rives du ut av nuet og dras tilbake til viktige hendelser fra Kaims lange liv. Etter hvert som fortiden sys sammen får fortiden betydning for din oppfatning av nåtiden og stadig flere brikker faller på plass.
«Lost Odyssey» tør dessuten å dvele ved øyeblikket for stemningens skyld og prøver seg på diverse enkle filmatiske effekter og spesielle vinkler. Dialogen glimter dessuten tidvis til med både uskyldige og mer voksne morsomheter som gjør lengre filmsnutter en ren fornøyelse å følge med på.
Dessverre er likevel størsteparten av tilbakeblikkene utført som lange lefser av tekst akkompagnert av statiske pastellbakgrunner, merkelige bakgrunnslyder og musikk som minner om noe som kunne blitt utgitt under tittelen «Moods of Nature». Resultatet er en oversentimental powerpoint-aktig presentasjon som lykkes mer med å irritere enn å bevege.
Man kan riktignok velge å hoppe over Kaims minner og utelukkende holde seg til historiefortellingen i nåtid, men man går i så fall glipp av den emosjonelle bagasjen og dybden utviklerne har forsøkt å legge i hovedpersonen.
Hele tematikken rundt liv og død, påminnelsene om at ethvert liv nødvendigvis en dag tar slutt og dødens betydning for at menneskene skal leve sitt liv til det fulleste, er et uhyre fascinerende utgangspunkt for et spill - selv om utførelsen er malt med litt vel kraftige pensler og overdrevent tykke lag med følelser, tårer og kliss.
«Lost Odyssey» vil neppe skrive seg inn i rollespillhistorien med gullskrift, men er du en tilhenger av sjangeren og eier av en Xbox 360 er spillet absolutt verdt kjøpet.
PS: I salg fra fredag 29. februar.