Når alt kommer til alt, er «Thriller»s (1982) viktigste bidrag til musikkhistorien at den fenomenale kommersielle suksessen den fikk, innebar en slutt på MTVs absurde apartheidprogrammering.
Hvordan hadde popmusikken sett ut i dag dersom musikkanalen fremdeles ikke kringkastet «sort» musikk?
Ja, for «Thriller» - tidenes mest solgte album - skuffer sant å si som musikalsk opplevelse, mer sprikende og ujevn enn den i positiv forstand mer ensrettede, svettere «Off The Wall» (1979). De to låtene som føles mest som om de bare kunne ha vært laget av Michael Jackson, og som begge kommer til å vare evig - den innledende, smattende funky «Wanna Be Startin' Something» (for en enestående påmerket produksjon av Quincy Jones!) og den mørkt buktende, paranoide «Billie Jean» - blir liksom stående litt ensomme, trass i at gode, men veldig annerledes megahits som «Beat It» og «Thriller» omgir dem.
Inntrykket blir fragmentert, utilfredsstillende: Om noe album har nytt godt av en overmåte offensiv singelpolitikk, er det dette.
De fem nye «remiksene» på denne 25-årsjubileumsutgaven bidrar ikke med annet enn å gi oss noe å irritere oss over (hvem mente at Fergie hadde noe i slikt elevert selskap å gjøre?).
Sjeldenhetene «Carousel» og den riktignok fæle «Something In The Dark» burde vært inkludert i stedet. Den halvtimelange bonus-DVD-en er imidlertid fin å ha. Jacksons superstjernesementerende opptreden på Motowns TV-overførte 25-årsjubileumskonsert i 1983 er verdt ett øye på terningen alene.
MORTEN STÅLE NILSEN