Konseptet er ganske enkelt - her snakker vi løkkefotball uten offside, innkast, corner, frispark, dommer og andre overflødigheter fra tradisjonell fotball.
Da er det rom for mer show og moro med triksing (såkalt «hæpping») istedenfor taktikk og offsidefelle. Det er hipt og kult - noe spillet prøver å fremheve med stil og musikk.
I «FIFA Street 3» har du har fire utespillere og en keeper, og kan komponere ditt eget lag med mer eller mindre kjente fjes. Det er mange å velge mellom, over 250 faktisk, og Ronaldinho, Rooney, Puyol, Ribery, Kaká og så videre.
Men det svært dårlig med nordmenn i spillet, noe som kanskje er litt skuffende ettersom svenskene er med, men det får stå til.
Spillerne fremstår mer eller mindre som karikaturer, og er i ikke helt like de skikkelsene du ser på TV-skjermen. Wayne Rooney ligner enda mer på Shrek her enn i virkeligheten for å si det sånn. Men spille fotball kan de, og det er ikke måte på hva slags triks de har på lager. Det er din jobb å hente de fram!
Kampene foregår på syv forskjellige baner, og du kan bruke veggen for å drible eller passe til en medspiller. Ballen er ute av spill bare når den en sjelden gang går over veggene rundt banen.
Hvordan kampene skal avgjøres er opp til deg selv. Du kan blant annet velge om det er førstemann til fem mål, flest mål på heading og volley eller kanskje du rett og slett ønsker en kamp på fem minutter der den med flest mål vinner. Er det uavgjort ved full tid, spilles det til et av lagene scorer.
I «Street challenge» får du hele tiden nye utfordringer, og låser opp nye lag og spillere etter hvert som du beseirer diverse motstandere. Her er det bestemt på forhånd om du for eksempel må score fem mål først, eller om det er laget som har scoret flest mål i løpet av ti minutter som vinner.
Men det er ikke bare det å score mål som er viktig i «FIFA Street 3». Det er vel så viktig å dra en masse finter og fikse kombinasjoner. Du får poeng som måles i en søyle øverst i skjermbildet - jo flere triks, jo mer poeng.
Når søylen er full får du en såkalt «gamebreaker», og da er det lettere å score enn ellers. Kanskje litt merkelig at keeperne blir betydelig dårligere mens skjermen blinker og ballen gløder, men man får jo bare bekreftelsen på hva dette er - nemlig et spill som ikke prøver å utgi seg for å være realistisk.
Enkelte ganger i «Street challenge» kan du for øvrig bare score på «gamebreakere», så med andre ord er det viktig å få fintene til å sitte.
De grunnleggende bevegelsene er ikke vanskelige å lære seg, og du kommer raskt inn i spillet. Det er farlig enkelt å dra noen helt vanvittige finter og score på lekre brassespark eller frekke volleyskudd. Det rett og slett kult når du får det til, man føler seg som en hipp «hæpper» på løkka.
Så da er det vel ikke noe som trekker inntrykket ned da? Jo da, det er det.
Det store problemet med dette spillet er at man til slutt ser seg blind på alle de lekre detaljene og scoringene. Det blir fort gjentagende, irriterende og slitsomt. Kombinasjonen liten bane, få spillere, lydeffekter, lyseffekter og et virvar av finter gjør det hele for lite variert og utfordrende.
For all del - jeg har hatt det veldig morsomt i korte perioder. Men etter en kveldsøkt med «FIFA Street 3» har jeg fått nok for en stund, og det kjennetegner ikke de beste spillene - da vil jeg ha mer, mer, mer.
«FIFA Street 3» er det litt sånn at «nå trenger jeg en lang pause fra løkka»...
PS: I salg fra torsdag 21. februar. Spillet er testet på PS3. En egen versjon kommer også til Nintendo DS.