 Dette er Maren Agdesteins første spillanmeldelse for VG Nett. Maren er 25 år gammel, hun bor i Trondheim og hun skriver for tiden på masteroppgave i medievitenskap om spill og kjønn. Tidligere har hun vært spillanmelder og spillredaktør i Natt&Dag. Blant hennes favorittspill finner du Okami, We love Katamari, Fahrenheit, Lego Star Wars II og Indiana Jones and the Fate of Atlantis. |
Det er som den gangen bugg kostet 50 øre. Et plattformspill i to dimensjoner, hvor våre helter skal herje seg gjennom et sidescrollende skjermbilde, med en liten håndfull måter å herje på.
Bare oppdaterte filmsekvenser og de animerte bakgrunnene som gir spillet 3D-alibi, vitner om at spillet er av nyere dato. «Castlevania»-fansen vil kjenne seg hjemme, godt hjulpet av musikk og lydeffekter.
Selveste Dracula har røvet Richter Belmonts elskede Annette. Richter må forsere skjeletter, pendel-økser, fallgruver og drager for å få henne tilbake med blodet på plass. Han får hjelp av sin venninne Marie, som er den andre spillbare figuren.
Richter og Marie er temmelig lite fleksible. I deres skikkelse har du kun én hastighet, du har én eneste måte å hoppe fremover på, og hovedvåpenet ditt går bare i den retningen nesa di peker. Sånne begrensninger kan ta motet fra enhver, uansett hvor mye en hyller klassikere.
Imidlertid har du masse forskjellige ekstra-våpen å eksperimentere med. Du bærer ett slikt våpen av gangen, som kan brukes som super-våpen hvis du har nok liv til det. Mens Richter kan kjempe med pisk, flyvende bibelsider og trylledrikker, er Maries spesialitet å mose fienden med hvite kattepuser og duer.
Det regner av nye glimrende ekstra-våpen og fantastiske fiender for hvert brett. Og godt er det, for ellers kunne spilleopplevelsen blitt en lang serie kjedelige gjentakelser.
For du kommer til å spille gjennom samme brett om og om igjen. Du kommer til å sette deg fast. Du kommer til å sutre over at den stive Richter dør gang på gang fordi pisken ikke kan brukes bakover. Eller opp. Eller på skrått. Det er i sånne stunder at de tastedyktige kommer til syne blant oss.
Konami har faktisk pakket tre spill inn på en disk, men bare ett er spillbart når du først trykker start. De to andre spillene kan låses opp etter tidkrevende juksing, evt hard jobbing. De to «opplåsbare» spillene er ikke så ulike det første når det gjelder gameplay, så totalt sett ganges lengden på spillopplevelsen med tre. Hvis du får tilgang, da.
«Castlevania: The Dracula X Chronicles» er en tidskapsel med sjarmerende klassisk plattformspill. Spillet krever tålmodighet og hard jobbing, men da betaler det til gjengjeld godt for seg.
Fiffige ekstra-våpen og monstre gjør spillet til en svært underholdende opplevelse, og man glemmer nesten helt at de spillbare figurene er en tanke for stive.
PS:«Castlevania: The Dracula X Chronicles» er for første gang sluppet utenfor Japan. Pakken inneholder det originale spillet fra 1993 (her under navnet «Rondo of Blood»), den nye remaken i 3D, samt oppfølgeren - klassikeren «Castlevania: Symphony of the Night». Det første og det siste spillet må låses opp.