«Devil May Cry»-serien fikk mange tilhengere på Playstation 2. Og jeg tviler på at noen av dem vil bli skuffet over det første spillet på neste generasjon spillkonsoller.
Du styrer den nye figuren Nero gjennom brorparten av spillet, men det blir også et langt og godt gjensyn med Dante - hovedpersonen fra de tre forgjengerne.
Utover at det handler om demoner og sånt, synes jeg ikke det er noe poeng å gå i detalj på handlingen. Som i forgjengerne, er det ikke innholdet i «Devil May Cry 4» som er viktigst. Det viktigste er måten innholdet presenteres på.
Capcom balanserer med hell mellom det tilgjengelige og det utfordrende, noe som burde gi de fleste anledning til å nyte det som bestandig har vært denne seriens største styrke:
Voldsakrobatikk av det overdådige og heftige slaget.
Det ser lekkert ut, oppfinnsomheten i angrepene du kan gjøre er enorm, miljøene er passe varierte og underholdningsverdien er høy fra start til slutt.
Noen vil kanskje mene det blir for ensformig å slakte den ene bølingen med monstere etter den andre, men det er i så fall deres egen feil, ikke Capcoms.
Det er opp til deg selv å lære kombinasjoner og bruke varierte angrep for å få høyest mulig poengsum. Og det er denne eksperimenteringen med ferdigheter som «Devil May Cry 4» bør måles etter, ikke minste motstands vei.
Men så var det innpakningen da. Historien, rollegalleriet, dialogen, de filmatiske sekvensene og musikken.
Her kan du selv avgjøre om det er så harry at det blir morsomt, eller om det er så harry at det blir dårlig.
Harry er det med andre ord uansett.
Fra den «harde» musikken til de flagrende, skinnglinsende gavantene, de bløte one-linerne og de perfekte hårsveisene - spillet virker som en parodi på alt som er tøft.
Eller «japansk», som det også heter. Er det noe de siste tiårene med japansk populærkultur har lært oss, er det at preferansene for hva som er kult og tøft blant kidsa der er noe forskjellige fra våre egne.
Nero er for eksempel så barsk at sverdet hans av uforståelige grunner kan vris som et motorsykkelhåndtak, og som dermed gir ekstra krefter akkompagnert av brom-brom-lyder.
Jeg vet egentlig ikke om jeg skal le eller gråte, men jeg lander på at det er snakk om stor komikk. Det skyldes først og fremst de fantastiske filmatiske sekvensene, som har en helt herlig absurd dramaturgi og koreografi.
Det er i det hele tatt vanskelig å tro «Devil May Cry 4» er laget i fullt alvor, glimtet i utviklernes øyne er åpenbart. Noe av humoren er ufrivillig, men det meste er kalkulert.
Tror jeg, altså. Håper jeg.
Men uansett så koser jeg meg med innholdet, spillbarheten er som vanlig engasjerende, og det er ingen tvil om at vi snakker om et utrolig underholdende og vellykket spill innenfor rammene serien har etablert.
Men det blir allikevel litt vel trygt og velkjent. «Devil May Cry 4» oppleves som en blåkopi av de tre forgjengerne, og jeg synes godt Capcom kunne ha tatt noen ekstra runder i tenkeboksen for å forsøke å gi oss noen overraskelser.
PS: «Devil May Cry 4» er i salg på PS3 og Xbox 360 fra i dag. PC-versjonen er ventet i slutten av februar. Det er kun PS3-versjonen som er testet.