«The queen of hip hop soul» kjører rutineløp.
Selv de største R&B-utgivelsene nå for tiden fortoner seg som lange gjesp - sjangeren har gått på en solid kreativ smell.
Rundt årtusenskiftet var det helt andre boller, med den ene suverent innovative godbiten etter den andre, av folk som Missy Elliott, Aaliyah, Destiny's Child, Kelis og TLC. Ja, selv gamle Mary J. Blige var oppe og pustet skikkelig med «No More Drama» i 2001.
Hun nyter bemerkelsesverdig mye godvilje rundt omkring, men dette albumet fortjener lite annet enn et skuldertrekk. Dette er i hovedsak helt standard og riktig så døll R&B, hvor kontemporære ambisjoner er byttet ut med en kjedelig tidløshet.
Mary J. synger som alltid om hvor mye vondt hun har vært gjennom, og hvor kvinnelig hun er, og du verden så uinteressant hun får dette til å lyde. Tekstmessig henfaller hun til å rime «mirror» med «see clearer», og hun kvier seg heller ikke for å utforske problemstillingen solskinn versus regn.
Høydepunktene er imidlertid de rene praktballader, og får platens øvrige kreative tørke til å fortone seg enda mer uforståelig.
ANBEFALTE KJØP: «Roses», «Smoke», «Come To Me»
THOMAS TALSETH