Luften er for lengst gått ut av retroballongen.
Lenny Kravitz' pastisjsuppe begynte å bli alvorlig tynn allerede på det tredje albumet hans, og forrige gang han var frempå, i 2004, hadde han sin verste plate noensinne, «Baptism», under armen. «It's Time For A Love Revolution» har en selvparodisk vits av en tittel, men er et par hakk mer spiselig.
Men hvem bryr seg? Nesten alle balladene her føles som lette omskrivninger av Led Zeppelins «Thank You» (han pleide tidligere å planke Curtis Mayfield på dette feltet), og på «Will You Marry Me» høres det ut som om han oppdaget funk først via det samme bandets «Houses Of The Holy»-periode.
Litt snodig for en sort mann, kan man si. Sleng på en tilsynelatende fersk fascinasjon for The Beatles («Good Morning») og Queen («A Long And Sad Goodbye») og dett er i grunnen dett.
Tekstene er helt på bærtur, og melodiene mangler moment og oppdrift. De starter, for så å stå på stedet hvil i en tre-fire minutter. Hovedproblemet er at Kravitz virker uinteressert i - eller ute av stand til å skrive - refrenger. To akkorder og fire gjentagelser av selve låttittelen er liksom alt han orker å manne seg opp til.
ANBEFALTE KJØP: «Bring It On», «I Want To Go Home»
MORTEN STÅLE NILSEN