Plukk opp en Xbox-kontroll, skru på en CD med metall- og monsterlyder og trykk så fort du klarer på «A»-knappen i noen timer.
Sånn, nå vet du omtrent hvordan det føles å spille «Kingdom Under Fire: Circle of Doom». Du går riktignok glipp av forholdsvis pen grafikk og en uinteressant historie, men til gjengjeld sparer du både strøm og penger.
«Kingdom Under Fire: Circle of Doom» kan best betegnes som et lineært slaktespill med rollespillelementer. Da snakker vi forøvrig svært lineært, de tre meter brede stiene du er tvunget til å følge mesteparten av spillet gir det hele følelsen av å være et gammeldags arkadespill på skinner.
Du kan riktignok gå tilbake, velge sideveier og liknende, men du oppnår ikke særlig mye annet enn gleden av å slakte noen hundre ekstra monstre.
Nå er det jo noe terapautisk med å slakte horder av slemminger ved å svinge sverd og økser i alle retninger, selve nedslaktingen fungerer da også oppskriftsmessig i «Circle of Doom». Iallefall hvis du velger en av de to raskeste rollefigurene.
Gjør du den store feilen å plukke en med beskrivelsen «slow» eller «very slow», så bør du være klar over at spillet ikke tuller. Det er faktisk ikke fysisk mulig å løpe så tregt med mindre du er på månen eller i en 80-talls slow-motion kjærlighetsfilmscene.
I hektiske kamper betyr det at angrepene dine konstant blir avbrutt av fiender, noe som levner deg helt handlingslammet.
Fellene ved personvalget er ikke over der. Fem av rollefigurene har nemlig sin egen historie, forøvrig spillets eneste historie, men ikke den sjette. Ja nettopp, krigeren Duane er historieløs. Isteden får han gleden av turbasert fekting mot samme kar mellom tretti og femti ganger.
Fektingen blir ikke vanskeligere heller, kampene blir bare lengre. Eneste straffen for å tape en duel er at du er nødt til å duellere enda flere ganger.
Når spillet selv innser at det er en straff å måtte spille det, burde noen varselslys tennes. At Duane er et fristende valg fordi han kan bruke pistoler og maskingevær gjør ikke saken bedre.
Har du så valgt en av de to figurene som er igjen, Celine eller Leinhart, er historie og spillbarhet nesten tålelig. Det er definitivt ikke «Diablo», «Devil May Cry» eller «Ninja Gaiden», selv om spillet henter mye inspirasjon fra disse, men det byr på et par timers underholdning for de aller ivrigste monsterslakterne.
Grafikken er dessuten pen, animasjonene til tider svært gode og lydsporet byr på noen godbiter.
Selv om monstrene ser bra ut, er de allikevel ikke særlig smarte. Bortsett fra bossene, faller de alle inn i én av tre kategorier.
Krigerne løper som gale i din retning for så å stå stille og slå deg bedagelig i hodet med forholdsvis drøye intervaller.
Magikerne står stille og kaster magi, når du nærmer deg prøver de logisk nok å komme seg unna. Bueskytterne er stort sett lik magikerne, men velger av helt uforståelige grunner å stå stille mens du hogger dem ned. Muligens er dette de som var for dumme til å komme inn på magiskolen.
Ikke vet jeg, men det jeg vet er at «Circle of Doom» egentlig ikke kan anbefales til noen. Det er mulig å spille co-op gjennom Xbox Live, men hvorfor du skulle ville det kan jeg ikke helt skjønne.
Tilhengere av tidligere spill i «Kingdom under Fire»-serien vil heller ikke kjenne igjen verken spillbarheten eller kvaliteten. Du går med andre ord ikke glipp av noe stort dersom du lar «Kingdom under Fire: Circle of Doom» forbigå i stillhet.