En ond, fiendtlig rase romvesener sprer seg som parasitter gjennom universet. De angriper stadig nye planeter, suger ut ressurser, ødelegger kloder og skaper generell dårlig stemning.
Nå er turen kommet til vår egen, kjære, blå planet og ting ser riktig så mørkt ut. Som en veldig tøff oberst med muskler på størrelse med vannmeloner og en gigantisk minigun som personlig håndvåpen, kastes du ut i kampen med beskjed om å redde presidenten, jorden og slikt.
Så langt virker kanskje historien i «Universe at War» drepede klisjéfyllt, derfor er det bra ting straks tar en u-sving eller fem. For da slemmingene i «Hierarchy» sprenger det hvite hus i småbiter og utsletter mesteparten av jordens militærstyrker, dukker de snille datamaskinene fra «Novus» opp.
I stilige, hvite uniformer med mengder av LED-lys tar de opp kampen mot «Hierarchy». Etterhvert spretter det også opp en gammel, mytologisk gjeng fra Atlantis kalt «Masari».
Allikevel blir aldri historien særlig fengende, den er plaget av både dårlig plot og klønete dialog. Det bidrar ikke til innlevelsen at «Novus»-maskinene i kuttscenene sier ting som «I wish you a favorable statistical outcome», det hele blir rett og slett litt for tøysete.
Spillbarheten er heldigvis langt bedre enn historien, med tre vidt forskjellige fraksjoner er «Universe at War» imponerende velbalansert og underholdende.
«Masari» er i utgangspuktet den mest tradisjonelle fraksjonen, men her har du mulighet til å skifte mellom mørk- og lys energi, noe som gir enhetene og bygningene ulike egenskaper. «Novus» kan bygge skjulte energi-nettverk som styrkene deres kan reise hurtig mellom, i tillegg kan de produsere mengder av små roboter som kan «sverme» over motstanderene som digitale selvmordsbombere
«Hierarchy» satser på sin side først og fremst på gigantiske krigsmaskiner med utallige konfigurasjonsmuligheter. Disse kan fungere som fabrikker for andre enheter, som rene kampenheter eller som base for fraksjonens supervåpen.
Selv om hver fraksjon ikke har mer enn knappe ti typer enheter, gjør forskjellene mellom dem «Universe at War» til en dyp og avhenighetsskapende opplevelse. Iallefall så lenge spillet faktisk virker.
For er det ett ankepunkt jeg har mot «Universe at War» som forstyrrer den ellers sterke spillopplevelsen, så er det mengden programfeil. For eksempel forsvinner hurtigtastene til de ulike bygningene på uforklarlig vis når kamper bryter ut på kartet, dette fører igjen til at du ikke får bygget nye enheter uten å rulle skjermen bort til basen og klikke spesifikt på bygningene.
Spillet er også noe ustabilt, museklikk registreres ikke alltid og progresjon i kampanjen må lagres manuelt for ikke å bli borte. I kampanjen ramler du rett som det er over programfeil som gjør det umulig å fullføre oppdraget.
Dessuten er ytelsen til spillet i DirectX10-modus rett og slett elendig, med mindre du nylig har kjøpt skjermkort for et femsifret kronebeløp kan det være lurt å skifte til DirectX9.
På tross av dette er faktisk «Universe at War» et godt strategispill som kan anbefales til de med tålelig høy irritasjonsterskel eller tålmodighet til å vente på en skikkelig programoppdatering.
PS: Kommer også på Xbox 360 i mars.